Stevnereferat: Nyttår 1960/61 - Oslo

Nyttårsstevnet

i Oslo var kort denne gang, men overmåte innholdsrikt og velsignet. Det mektige budskap som br. Aslaksen bragte frem, grov dypt i hjertene og frembragte nød og erkjennelse. Uten en stadig dypere selverkjennelse, får vi heller ikke del i en dypere frelse. Det er derfor godt med redskap som graver dypt og virker frigjørende.

Br. Aslaksen begynte med 1. Kor. 15, 10: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.»

«Men av Guds nåde er jeg det jeg er», sier Paulus, og det samme kan vi si i en viss grad alle sammen. I de fleste er det ikke blitt gjort et omskapende verk, i noen svært lite og i andre noe mere. Enkelte kan mene at det er gjort et veldig verk med dem, men det viser seg i dagliglivet at det ikke stemmer. Dette verk skjer bare ved en radikal og helhjertet selverkjennelse. Sto det til Gud alene, så hadde vi nådd målet alle sammen. Men Gud taler til mennesket. Han kan ikke uten videre omskape oss, han vil se noe hos oss, og det er en dyp bedrøvelse over oss selv.

Hva er vi vel i sannhet? Sørgelig er det å tenke på hva vi kunne ha vært og ikke er. Vi kunne ha vært i Guds visdom, fulle av Kristi kjærlighet, så vi var som et ildhav, og fremragende sjelevinnere. Det kommer av noe bestemt at vi ikke er det.

«Men hver og én av oss er nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med». Ef. 4, 7.

Vi får hver enkelt av oss nåde etter mål. De stolte og hovmodige får ingen nåde, og Gud står dem imot. De ydmyke gir han nåde, og de får nåde nøyaktig etter det mål av ydmykhet de har. Vi kan være gavmilde og gjøre mye godt, men uten å være ydmyke, og da er alt forgjeves.

Gud ser innerst inne i våre hjerter, og når han der ser ydmykhet og sann erkjennelse, så sparer han ikke på nåde og hjelp. De fleste er flinke til å finne det som andre skulle dømme seg for, men det er vanskelig å se seg selv og dømme seg selv radikalt. Man er hard i sin dom når det gjelder andre og mild mot seg selv. Man sjenerer seg ikke for å dømme eldre gudfryktige brødre, men sjenerer seg for å dømme seg selv. Man har store tanker om seg selv og små tanker om andre.

Når man har vært omvendt i mange år og f. eks. fremdeles blir vred, så kommer det av at man ikke har fått nåde på grunn av mangel på ydmykhet. Når det lykkes velsignet og godt i liv og tjeneste, så kommer det av ydmykhet. — Enkelte kan være rikt begavet som menneske, og da skulle man tro at det ville skje veldige ting ved dem. Andre som mener seg å ikke være så begavet, kan ta det som en unnskyldning for seg at det ikke skjer så mye. Saken er at det kommer an på om vi er benådet. Kan vi ikke elske våre medmennesker uten å være så begavet? Jo, men uten ydmykhet og nåde går det ikke. Om en mann har en vanskelig kone, så er det mannens skyld om han ikke kan elske henne. Vi er skyldige om det er noen vi ikke kan elske av hele vårt hjerte.

Det er meningen at vi alle skal være menneskefiskere, men hvorfor lykkes det ikke? Man får ikke nåde til det. De ydmyke har visdom, og de vise fanger sjeler. Slike kan bli betrodd mange sjeler.

Det er de beste som er istand til å erkjenne mest. De er flinkere til å erkjenne sin forholdsvis lille dårlighet, enn de som virkelig er dårlige, er istand til å erkjenne sin dårlighet. En god mann får nåde, står det, og en god mann er en ydmyk mann.

Vi må avholde oss totalt fra å dømme andre. Man kan til og med føle seg besværet og komme i vane med å klandre sin egen mor.

Hvorfor kan enkelte oppføre seg utekkelig og freidig etterat de har vært omvendt i mange år? De har ikke fått nåde. Andre oppfører seg alltid tekkelig og til velsignelse. De er ydmyke og får nåde. — Gud vet hver tanke som vi tenker om oss selv, og akkurat etter det dømmer han. Alt avhenger av Guds nåde i det vi skal si og gjøre.

Br. S. Bratlie og flere brødre fortsatte velsignet i samme retning.

«Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden, for jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske.» Rom. 7, 21—22. Det er de som virkelig vil gjøre det gode og som har lyst til Guds lov, som finner det onde i seg. Man syns fort at man er kjekk kar, dersom man ikke har skikkelig lyst til det gode. Sålenge vi som disipler ikke er blitt lik vår mester, så vil vi kjenne vår elendighet og fattigdom.

Rom. 8, 23. Vi stunder ikke etter vårt barnekår, legemets forløsning, bare forat vi da skal få legemer som er frie for sykdom og skrøpelighet, men forat vi der skal være fullkomne og kunne gjøre det gode uhindret av den annen lov i lemmene.

Gud vil at hele guddommens fylde skal ta bolig i oss. Vi kjenner det veldig dårlig om vi ikke kan overvinne alt ondt med det gode.

Når kommer fordømmelsen? Jo, når jeg sier eller gjør noe i ondskap. Men om jeg f. eks. har svart noen og ment bare det gode, så kan Guds Ånd minne meg om etterpå at ordene nok kunne vært varmere og godere, og jeg dømmer meg selv og tar lærdom.

«En lodd er tilfalt meg som er liflig», sang David. En må være ydmyk av hjertet om man alltid skal kunne synge slik og aldri være misfornøyd. Vi kommer i alle slags trengsler, og det er i seg selv ingen herlighet, men når trengslene virker tålmodighet, så er det en veldig herlighet. Folk holder ut i alle slags trengsler og vanskeligheter for å tjene penger, men å få tålmodighet ved å holde ut i troskap i trengslene, det er nok en langt større fortjeneste og av evighetsverdi.

Esras 9, 5—6. En behøver ikke å være direkte skyldig, men en kan være indirekte medskyldig i at det hele ikke er så godt som det skulle være. Mange sitter på sitt sørgesete og sørger over dette og hint, en sorg til skade for seg selv og andre, men stort er det når man sitter på sitt sørgesete og sørger over sin egen medskyldighet og deltar i sorgen for andres frelse. Vi har visst at det har vært dårlig fatt både med den og den, men har vi kjempet, stridt og bedt for dem? Alt kunne kanskje ha vært langt bedre, også i vårt hjem om vi hadde tatt det rett.

5. Mos. 33, 23. «Mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse», blir f. eks. en mor når hun angrer i sannhet sin utålmodighet og bitterhet. Velsignelsen vil flyte i hjemmet.

Vi vokser i nåde ved å få mer del i ydmykhet. Kan vi finne anledninger til å fornedre oss selv og noe å erkjenne, så la oss gjøre det.

«Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde.» 1. Pet. 4, 10. Vi skal husholderere på samme måte som Gud. Han utdeler nåde nøyaktig i forhold til vår ydmykhet. Er vi sterke i Gud og er tro, så formår vi også å stå hovmodige og stolte personer hardt imot, likesom Gud gjør det.

Enda stevnet var så kort, fra lørdag kveld til og med søndag, så var mange venner møtt frem fra Danmark og Sverige og noen få også fra Tyskland. Blåkorssalen var full av venner, og mesteparten var håpefull ungdom.