Nåde - personlig liv

Nåde — personlig liv.

«Jeg takker alltid min Gud for eder, for den Guds nåde som er eder gitt i Kristus Jesus.»

Det var en kolossal nåde korintierne hadde fått. De var gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap. Denne lære og kunnskap var de ikke kommet til ved personlig liv, men som en nåde hadde de fått denne kunnskap gjennom forkynnelsen.

Og så hadde de alle nådegaver. Det var jo en veldig rikdom, om vi bare tenker på én nådegave — f. eks. helbredelsens nådegave.

Nu kunne man tenke at slike som var så benådet, måtte også være åndelige. Men det var de ikke. De var kjødelige og småbarn i Kristus. Hvorledes hadde de da fått en slik nåde over seg?

«Ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet.» Rom. 5, 2.

Ved troen hadde de fått adgang til den nåde de stod i. Nåden, kan vi si, er som en startkapital vi får på forskudd, og Paulus skriver: «Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde.» 2. Kor. 6, 1. Man kan altså ha en veldig nåde over seg, og den kan bli forgjeves. Den må ved lydighet bli omsatt til personlig liv, og her svikter de fleste.

Vi ser under vekkelsestider hvorledes det kan være stor nåde over en bygd. Folket hører og tror, og Gud gir nåde — startkapital — mulighet for alle og enhver til å leve et nytt liv. Vi ser hvorledes de i denne nådetid kommer begeistret, og vi hører dem prise Gud. Alt ser lovende ut, men noen år etter er det bare noen trofaste igjen.

Slik er det også tider hvor det er vekkelse til Åndens dåp. I de tider fattes det ikke på noen nådegaver. Da er det ånd og liv, og man skulle også tro at alle disse personer var åndelige, men når det får gått en tid, viser det seg alltid at det er bare de få som ved lydighet blir åndelige. Ved troens forkynnelse fikk de Ånden — adgang til den veldige nåde — muligheten til å bli åndelige. Gal. 3, 2—5. Bare ved lydighet blir det til personlig liv.

Det var herlig med den nåde de hadde fått adgang til, men Paulus skriver videre:

«Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet.» Rom. 5, 3.

Tålmodighet kan man ikke velsignes til. Er man lydig mot kunnskapen, da virker trengslene tålmodighet. Her kan vi se hvilken verdi Paulus setter på tålmodighet. Han roste seg av trengslene som virket slik.

Det er bare hos de få som trengslene virker slik. Hos de mange virker de vrede, misnøye og frafall. Matt. 13, 21. All den nåde som var over dem, blir forgjeves, og herligheten forsvinner. Bare ved lydighet blir nåden omsatt til personlig liv — til Kristi dyder. Det er Åndens frukt. Gal. 5, 22. Slike mennesker er åndelige og har samfunn med hverandre.