Jesus malt som korsfestet!

Jesus malt som korsfestet!

«I uforstandige galatere! hvem har forgjort eder, I som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet?»

Man hører ofte predikanter i dag maler Jesus som korsfestet, men de gjør det på en helt annen måte enn Paulus. De maler Jesus som martyr for menneskene, for derved å bevege deres sjelsliv og på den måten få dem til omvendelse.

Den metoden finner vi ikke benyttet av apostlene. De nevner ikke Jesus som martyr. Det står bare i evangeliene som en historisk beretning. Det er jo mange martyrer som til legemet har lidt mer enn Jesus. Her ser vi hvorledes Paulus malte Jesus Kristus som korsfestet:

«Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham forat syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden.» Rom. 6, 6.

Da vi jo vet dette, skriver Paulus. På den måten hadde han malt Jesus korsfestet, at da visste de at deres gamle menneske var korsfestet.

«Idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5, 15.

Når Paulus malte Jesus korsfestet, da så korintierne seg selv død med ham, så de ikke lenger skulle leve for seg selv.

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal. 2, 20.

Når galaterne så Kristus korsfestet, da så de også Paulus korsfestet, da så de også seg selv korsfestet.

«Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Kap. 5, 24.

Galaterne ville ved loven få seier over lystene sine, mens Paulus forkynte Jesu død over lystene ved i tro å være korsfestet med Kristus. 2. Kor. 4, 10—11. Ved tro hadde de fått Ånden uten lovgjerninger. Gal. 3, 2. Nu kunne de ved Ånden døde legemets gjerninger, så de kunne leve et nytt liv. Rom. 8, 13.

Den gamle måten å leve et nytt liv på ved loven, ble bare en ytre rettferdighet. Men den nye veien som Jesus hadde innvidd for oss, var «hver dag å ta sitt kors opp og fornekte seg selv.» Eller: Korsfeste sitt kjød med dets lyster og begjæringer. Eller: Døde legemets gjerninger ved Ånden. Da blir det Kristi rettferdighet, sant ifra hjertets innerste. Derfor ville ikke Paulus rose seg av noe annet enn Kristi kors. Når Paulus malte av Kristi kors, da så ikke galaterne et trekors på Golgata, nei, da så de det korset hvorved verden var korsfestet for dem, og de for verden. Gal. 6, 14.

Mange hatet dette Kristi kors, skriver Paulus. Det kunne han se på deres vandel. De hatet ikke Kristus på trekorset på Golgata, hvorved de kunne få syndenes forlatelse, men «Kristi kors», det de skulle være korsfestet på sammen med Kristus. Fil. 3, 18—19. De hadde buken til gud og attrådde de jordiske ting. Slike hater Kristi kors, men de har ikke noe imot at man maler av Jesus med tornekronen på et trekors, og forkynner at han døde i stedet for oss. Slike mener seg å gjøre Jesus og nåden stor, ja, så stor at det betyr intet hvordan vi lever, for Gud ser oss bare gjennom Jesus og nåden, og da ser han oss fullkommen i ham. Under dette bedrag lever tusener av såkalte kristne videre i sine synder og attrår de jordiske ting.

Peter går kraftig imot denne ånd og formaner oss til å strebe etter hellig ferd og gudsfrykt, da vi jo vet at vi er dyrt kjøpt, med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. «Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid.» 1. Pet. 1, 17—19.

Slik formaner Peter videre til å gå i Jesu fotspor «han som ikke gjøre synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik.» Og så forkynner han Kristus korsfestet på samme måte som Paulus.

«Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt.» 1. Pet. 2, 21—24.

Her ser vi den apostoliske forkynnelse av Kristus Jesus korsfestet, og sammenligner vi det med vår tids forkynnelse, kan vi se hvorledes den antikristelige ånd har arbeidet og forfalsket Jesu død og nåden til et dekke over synd og verdslighet. Jud. 4.