Troens vei

Troens vei.

Gud har gitt menigheten av sitt hjertes forråd i alle måter, så at det i menigheten alltid forkynnes Guds lys og sannhet. Og de som vil tro, tar imot og får del i den fulle frelse.

La oss i takknemlighet av hjertet og i ydmykhet vandre i det lys Herren gir oss, så vi kan motta mere fra ham, all god gaves giver, ja, som gir oss av sin rikdoms fylde.

Det er troen som tar imot av Guds hånd. Troen kommer av forkynnelsen og gir oss en personlig forbindelse med Gud og Jesus Kristus ved den nye fødsel.

En sann og levende tro på Gud gjør oss til overvinnere, og vi kan si som David at «Gud som frelste fra løve og bjørn», han vil også frelse fra alle større og mindre fiender. Det å være redd, opphører ved troen, idet man har full tillit til Gud og stoler på ham, og ikke setter vår lit til hva vi formår. Å tro på denne måte, gir oss stadig større og større frelse med fred, glede og hvile.

Troen frelser fra menneskefornuften og gjør en trygg og rolig i striden. Hadde David brukt sin fornuft, hadde han satt på sprang da han fikk se løven, og overlatt fårene til sin skjebne. Nei, David var en troens kjempe og en sann hyrde, og tross sine unge år gikk han løs på løven og rev fåret ut av løvens gap. Da løven reiste seg imot ham, tok han den i skjegget og slo den og drepte den. Både løve og bjørn hadde David drept, og denne troens erfaring gjorde ham frimodig og sterk til å møte det større, nemlig Goliat, da han hørte ham spotte og håne Guds slagorden. 1. Sam. 17.

Det er i vårt indre kampen står mellom tro og vantro. Der møter vi fornuften vår, som også vil ha noe å si. Da gjelder det å stå fast i troen og ikke la seg påvirke av fornuftige tanker, men forstå hva Guds vilje er og lyde røsten fra Gud.

Fornuften er naturmennesket og forstår seg ikke på tro, for troen er en vei bort fra alle menneskelige utslag. Alt håp står til Gud, og all fortrøstning til hans løfter.

Når man leser bergprekenen og bruker sin fornuft, blir man sittende som Saul og alle hans menn, utrustet på alle måter, med en stor bibel og med et godt utseende og talegaver, men uten troens brann. For en elendighet! Å representere den allmektige med menneskelig kraft og fornuft, som jo er maktesløs og udugelig til det som er rett og godt, det er helt meningsløst, ja, det er spott! Man er beseiret av den onde.

Ap. Paulus kom til Rom, til menigheten der for å virke troens lydighet. Rom. 1, 5. Tro uten gjerninger er død, men ved lydighet er troen levende og seirende.

Fornuften er troens fiende. Den som bruker fornuften, lever ikke i troens lydighet, og gjør ingen fremgang på Guds vei.

Det er ikke småting som skal læres og gjøres i det korte livet som vi har, og vi trenger å bruke tiden. Du kan sikkert være gla at Jesus dryger med å komme igjen, for du har bruk for tiden til helliggjørelse!

Vi er lovet å få del i guddommelig natur, og hva det rummer, forstår man nok ikke så snart. Men når det heter at de hellige skal dømme engler, så må det bringe en til å tenke på at her skal meget gjøres! Her trenges hengivelse til Gud, i tro og kjærlighet, i ydmykhet og frykt.

Må Gud gi nåde så det lykkes.