Å tjene samvittigheten eller den levende Gud

Å tjene samvittigheten eller den levende Gud.

«Hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Hebr. 9, 14.

«- - - som dog ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud, men bare sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.» V. 10.

Det er stor forskjell på å tjene sin samvittighet og på å tjene den levende Gud. Den som tjener sin samvittighet, har ikke gitt seg selv, men han ofrer en del av det han har i krefter, tid, penger osv. Hos slike mennesker er det stadig vekk et spørsmål: Hvor meget? Er det nødvendig? Kan det gå an? Samvittigheten pålegger dem forskjellig, og for å få en god samvittighet og for å få fred ofrer de dette og hint. Alltid ligger det under å slippe så lett som mulig. Slik var den gamle gudsdyrkelsen. Det var dem pålagt. Det var ikke lysten som drev dem, men de ville ha velsignelsen av Gud, og for å få den var forskjellige ting pålagt dem for å holde dem på den plass at Gud kunne velsigne dem. Selv ble de de samme mennesker. De gjerninger de gjorde, var døde gjerninger, som bare stilte samvittigheten til ro, men ikke forvandlet menneskene.

Slik er det og med en masse kristne i dag. De vil til himmelen når de dør og vil bli velsignet, men har ikke gitt seg selv, og de spør stadig: Er det synd, og har man ikke lov til det når en skal være kristen? Og diskusjonen går ofte høyt om hva som er synd og ikke synd.

Samvittigheten er ikke noe konstant. Den vekkes og utvikles ettersom en blir opplyst. Fordi samvittighetene er forskjellig, blir også gjerningene forskjellig også hos dem som lever etter samvittigheten. Har man ikke god samvittighet, da har man ikke fred, og da er man en synder. Å ha en god samvittighet er det minste som må til for å ha fred med Gud. Men den som bare har samvittigheten til å måle og bestemme for seg, er ingen Guds tjener.

Men nu, da I er frigjort fra synden (da hadde de god samvittighet) og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22.

Jesus er vår bror og forløper og kom med det nye. Det gamle var å ofre dette og hint, mer eller mindre. Det nye er å ofre seg selv i kraft av en evig ånd. De som har ofret seg selv, eier ingen ting. De kan ikke ofre dette og hint. De blir drevet av Ånden. Bare disse er Guds barn. Rom. 8, 14. De andre er Guds folk og er jordiske. Åp. 21, 2—3.

De som blir drevet av Ånden, har aldri dårlig samvittighet. De sammenligner seg ikke med andre, eller spør om dette eller hint er nødvendig. De er ofret og elsker Guds virkninger til det fullkomne. De hater sitt eget liv og blir forvandlet til Kristi likhet. Det er ikke nok før disippelen er som mesteren. Det er målet de har. Hebr. 13, 20—21.

Lysten driver sportsmannen. Når treneren veileder og kritiserer ham, og tilskuerne roper og påskynder ham, spør han ikke om det er nødvendig å løpe fortere. Han føler det ikke som noe som blir pålagt ham. Det er ikke samvittigheten som driver ham. Nei, han har gitt seg selv for å løpe så fort som bare råd er. Trenerens og publikums arbeide føles som en hjelp, en oppmuntring. Det er til glede for ham.

Forkynnelsen i menigheten virker forskjellig på de forskjellige. De som tjener sin samvittighet, føler at det på stevner og møter blir dem pålagt mere enn før. De blir urolige når de hører et kraftig vidnesbyrd om gavmildhet. Før hadde de f. eks. hatt ro i å gi tienden og kanskje rost seg av det, men etter vidnesbyrdet må de si: «Jeg forstår det har vært for dårlig, jeg må nok gi meget mere hvis jeg vil følge Jesus.» Slik er det og når de får høre om tålmodighet og godhet osv. Samvittigheten gjør dem urolig. De har ikke glede og jubel i hjertet, og har absolutt ikke forstått hva det er å følge Jesus.

De andre som har gitt seg selv som et offer, de kjenner ikke ved de kraftige vidnesbyrdene at noe blir pålagt dem. Nei, de kjenner som sportsmannen en hjelp til ennu mere og fullkomnere å få utøvd det gode, som er deres eneste lyst. De er alltid fulle av glede og jubel. De er grepet. Slike er frie og tjener den levende Gud. De blir ved sin tjeneste forvandlet til Kristi likhet. Hvor det er slike i en menighet, blir det liv og fremgang.

De som er trofaste til å holde samvittighetens mål, er også rosverdige, men de løper ikke, og er det ingen til å vekke deres samvittighet, så synker de. De kan ikke stå alene. Men er det noen Herrens tjenere der, så hjelper de til å holde synden borte.

Måtte Gud gi lys, så mange blir grepet av Jesus Kristus og blir Herrens tjenere, så menigheten kan bygges og modnes til Kristi komme.