Stevnereferat: Påske 1960 - Oslo

Påskestevnet.

Turnhallen i Oslo var full av venner fra inn- og utland, og Gud velsignet oss mektig ved sitt sannhets ord.

Br. Aslaksen begynte stevnet med å lese opp Fil. 1, 20: «. . . etter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i noen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.»

Så talte han og flere brødre kraftig om dette emnet.

Paulus var en forhenværende storsynder, men Jesus hadde frelst ham i den grad, så han nu kunne leve sitt liv uten å bli til skamme i noen ting.

Det er en hemmelighet ved å oppnå et slikt liv, og det er å ta en evigvarende avgjørelse i sitt hjerte uten forbehold av noe slag. Det må være bestemt, helt og alt. Vanligvis er det noe ubestemt og vaklende, og da kan man ikke få del i et slikt liv. I det å prøve og forsøke, ligger det en dødsspire, man tror ikke på det. Tro er full visshet. Det er enten eller. Det går ikke an nesten å tro. «For Herrens øyne farer over all jorden forat han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham.» 2. Krøn. 16, 9.

Det viser seg i praksis at det klikker for de fleste, de blir fornærmet, bitter osv. Deres hjerte er ikke helt med ham. Har vi gitt oss helt, kan vi bl. a. tilgi alle uten forbehold. Det går så tuklete og er så vanskelig for så mange. Det blir på samme vis som når man ikke har den rette nøkkel til en lås. Men med et rett hjerte, blir det hele enkelt og godt, og man låser seg inn til gudslivets velsignelser. Det er lett for de fredsommelige å oppnå full enhet. De kommer alltid lett og godt ut av det med hverandre. Paulus kom med en fylde av Kristi velsignelse, og når vi alltid kommer hverandre i møte med godhet og velsignelse, så blir det i sannhet godt. Vi lever da ikke for oss selv, men for hverandre. Så lenge vi har aldri så lite krav til hverandre, så er det som å ha et feil skjær i nøkkelen.

Dersom vi ikke tar dommen over oss, så tilhører vi ikke Guds hus. Enkelte som har gjort noe urett og er kommet på avstand, kan nok erkjenne delvis, men så legger de også skylden over på andre. Slike blir aldri lykkelige i sannhet. I Sal. 51 leser vi om en skikkelig omvendelse uten selvforsvar.

Vårt kall er å forkynne Kristi dyder som omtrent ikke blir forkynt i vår tid. 1. Pet. 2, 9. Apostlene reiste ikke rundt og forkynte noen ekstra rariteter. De forkynte ganske enkelt Kristi dyder, og av disse må også vi bli grepet. Predikanter kan holde lange taler om alle sine merkverdige opplevelser, men de har ingen tro på. f. eks. full seier over vrede. Hva hjelper det så med alt annet. De som blir vrede skal ikke arve Guds rike. Gal. 5, 19—21. «Men nu skal I avlegge dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott . . .» Kol. 3, 8. Ikke en gang i fremtiden, men nu skal disse stygge synder avlegges. Vi har rikelig kraft og nåde til det. Vrede kommer bare når noen eller noe går min person imot. Det viser seg at man setter pris på penger, ære og alt jordisk. Ber jeg om aldri å bli vred, så er det det samme som å be om å miste mitt eget liv og min ære.

Misnøye er en synd som må utryddes fullstendig i vårt liv. Det kommer ikke noe i vår vei uten at Gud nøye har overveiet det. Å være utakknemlig er ikke bare noe ufullkomment, men det er en stor synd, noe ondt og stygt. De utakknemlige og onde, sier Jesus. Luk. 6, 35. Det må en helhjertet erkjennelse til for å bli frelst fra dette onde. Vi kan da avlegge den gode bekjennelse at vi som før var gjenstridige, onde og utakknemlige, nu er blitt gode, takknemlige og fredfulle på alle våre veier. Vi knurrer da ikke over vår skjebne, men er takknemlig for ektefelle, barn, arbeidsforhold og for alt slik som Gud legger det tilrette for oss.

En bør oppføre seg tekkelig i forhold til sitt liv og velge de ord som er passende. Det er utekkelig å oppføre seg som om en er en langt bedre person enn det man er. Enkelte kan føle seg temmelig store og bruke store ord idet de misforstår Guds langmodighet og brødrenes overbærenhet med seg. Likesom man kan høre falske toner i sang og musikk, kan man høre på tonen at det ikke er riktig i hjertet. Det står også at uttrykket i ansiktet vidner imot ham. Man kan f. eks. tale om ydmykhet og fredsommelighet, mens tonen og ansiktsuttrykket vidner imot dem. Jesus sa hva de tenkte.

Man kan fort bli en vanlig predikant ved å ta en bibelskole, men for å bli en Herrens tjener i Ånd og sannhet, må man ha et gudfryktig liv bak seg. De unge brødre må få et liv etter Guds virkninger. Vi har en viss nådetid hvor Gud virker i oss til å bli hans tjenere, og da må vi la oss bearbeide og danne ved å ta vare på hellighet og renhet.

«Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.» Es. 32, 8. Den edle er edel. Om den edle kommer ut for onde mennesker og vrange forhold, så er han edel og holder fast ved det edle. Det er den eneste måte å bli en Herrens tjener på. Hold fast ved det edle i dine tanker, likegyldig hva du enn blir utsatt for. Enkelte kan begynne godt, men så begynner det å komme frem det ene og det andre som ikke er så godt. De er ikke edle tvers igjennom. «Men de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» Ordspr. 4, 18. Ta vare på helligdommens renhet fra ungdommen av, så du kan høre Guds røst og høre riktig.

Det er velsignet å høre de unge fra Tyskland og Holland. Flere har tatt arbeide i Oslo for å kunne være med på møtene. De fryder seg i lyset og har oppriktig trang etter gudsfrykt. Nu på stevnet hadde vi også den glede å ha besøk av br. Belz fra Syd-Tyskland. Nu som før var det godt å høre denne gudfryktige, velsignede og gode bror.

Må Gud bevare våre hjerter i oppriktighet og renhet, så han alltid kan lede oss videre frem i det gode.