Ikke tenke høyere

om seg selv enn man bør tenke. Rom. 12, 3.

Hvis ingen gjorde det, da var det himlen på jorden både i og utenfor menigheten.

Vi kan med rette si at hele elendigheten kommer just derav at man strekker seg ut over sitt mål av tro og liv, av lys og visdom.

Derved kommer det hele på gyngende grunn, alt blir svevende og uvisst. Det blir strid og partier og Babelsk forvirring, kaos.

Man gir seg av med det man ikke forstår, det som ikke er virket av Gud, med det man mener og synes og føler, og som slett ikke er det sanne og virkelige. Den ene mener ett og andre noe annet. Derfor uavlatelig strid og splid.

Det er helt innlysende at Gud bare kan si sant. Han sier ikke om samme ting til en person at den er hvit, til en annen at den er grå, og til en tredje at den er sort.

Nesten alle mennesker har en mening om alt mulig, og så å si om alle mulige, trass i at Gud ikke har åpenbart dem sannheten om alt dette. Man tillater seg å påstå både dette og hint, enda man slett ikke i sannhet vet hvorledes det er. Dette er selvklokskap og hovmot.

På tysk står det at man skal ikke regne seg for mere enn det sømmer seg, d.v.s. mere enn man virkelig er. Man kan jo ikke godt bruke en visdom man ikke har. —

Den ene har fått tilmålt mere tro på forvandling i sitt indre enn den annen, og derfor også mer guddommelig natur, og kan også derfor med rette, uttale seg om noe mer enn den andre. —

Å uttale seg så å si om alt mulig og om alle mulige, er helt forkastelig!

Da har man strukket seg mange mil utover sin begrensning, hvilket dessverre er det alminnelige! Akk og ve! for elendighet. — Et alminnelig passelig uttrykk for ydmyke sjeler er: «Det vet jeg ikke, det kan (vil) jeg ikke uttale meg om.» Meget å anbefale!

Vi skal jo tenke sindig. Det er høyst ubesindig å mene seg å være kompetent til å uttale seg om alt og alle, trass i at man selv vet at man ikke er så lite av en stakkar.

La oss strekke oss alvorlig ut etter alltid å holde oss innenfor det mål av tro og sant liv som Gud har tilmålt oss!