Herrens gjerninger

Herrens gjerninger.

Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Matt. 5, 3. Den fattige i ånden kjenner ikke denne sin opphøyede stilling før Herren har vekket ham med sitt ord. Da er man blitt i stand til å fatte det ved tro.

«For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise meg, sier Herren, jeg vil gi dem frelse som stunder etter den.» Salm. 12, 6.

Herren ser de elendige og fattige og de kan og vil han hjelpe. Og hjelpen er frelse fra all synd og alt mørke.

Som menneske vil man ikke være av de elendige, tvertimot, man vil helst hjelpe seg selv. Men når Herren kommer til, blir alt annerledes. Ja, priset være Herrens gjerninger!

Gud sa til Abraham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk, jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!» 1. Mos. 12, 1—2.

Gud kjente Abraham forut og visste at han ville ta det rett. Derfor sa han at han ville velsigne ham og gjøre ham til et stort folk. Og Abraham var lydig mot Gud og dro ut, og han ble velsignet. Det er en lov i Guds rike at alle som er lydige mot Gud og hans ord blir velsignet. Men hva sier Gud videre til Abraham? — — og du skal bli en velsignelse!

Gud holder ikke noe tilbake, men gir sine utvalgte alt det han kan få gitt dem. Derfor skal hele skapningen uttale (Åp. 5, 13): «Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.»

Maria tok et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og Jesus svarer til innvendingene: «La henne være! Hun har gjemt den til min jordeferds dag, for de fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid.» Joh. 12, 3—8. Maria ble en velsignelse for Jesus og oppmuntret ham på veien til korsdøden.

Vi blir en velsignelse i forhold til det offer vi bringer. Jesus sa: «Fader herliggjør ditt navn!» Joh. 12, 28. Jesu liv var å herliggjøre Faderens navn. Vi mennesker ber om hans velsignelser til stadighet, og det er rett, men vi bør også be om at han må la oss være en velsignelse både for Gud og mennesker. For Gud er vi en velsignelse når vi gjør hans gjerninger for menneskene.

Vi er ved utvelgelsen (Rom. 8, 29) blitt hans eiendom. Og det blir jo en stor velsignelse — å ta vare på hans eiendom, så Gud kan ha behag i den. Det blir vår store glede, når vi alltid er et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Det er Herrens gjerning med oss at vi finner frem til det fullkomne. «Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennom, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som har kalt eder, han skal og gjøre det.» 1. Tess. 5, 23—24.