Menighets-samling

Menighets-samling.

I 1. Kor. 14, 26 gir Paulus en rettesnor for menighetssamlingen. «Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til oppbyggelse!»

Dette er den bibelske måte å samles på, og den er det om å gjøre å følge nøyaktig etter. Etter hva kirkehistorien sier gikk det ikke mer enn ca. femti år etter apostlenes død, før predikanter overtok menighets-samlingen.

I dag har dette frafall utviklet seg til fullkommenhet. I stedet for et Kristi legeme, fremkommer det stort sett bare menneskelige forsamlinger.

Skal en bevares som en Guds levende forsamling, så er det de enkelte lemmer som må fremstille seg til tjeneste i menigheten. Svikter det, så er det selve grunnlaget for helliggjørelsen og brudens beredelse, som svikter. Guds ord har to klare uttrykk for dette: Enten den levende Guds menighet eller dødningeforsamling.

Når I kommer sammen, så har «hver av eder». Dette «hver av eder», må det særlig legges stor vekt på. Brødrenes standsforskjell har intet å si, fattig og rik, lærd og ulærd står akkurat på samme linje. Men det som setter den ene fremfor den andre, er ens personlige tilegnelse av gudsfrykt og visdom. Brødrene må se sitt store ansvar, at det er med dem menighetene står eller faller, og at det nettopp var her frafallet begynte. Derfor må enhver broder anspores til å ha noe nytt og levende å gi, for veien er ny og levende, og av dens liv som tror, rinner det strømmer av levende vann.

Det er Guds velsignelse og store nåde som gjør at vi får lov å samles på dette vis. Det å komme sammen til menighetssamling, er så viktig og så høytidelig at vi må legge all vinn på å møte frem. Der er brødre som har hørt Guds røst, og der er lemmer som er åpne for Guds Ånds virkninger, og der blir hjertenes skjulte tanker og råd dømt. Det er Guds kunnskap i Jesu Kristi åsyn, som stråler frem i menigheten.

Derfor, brødre, streb etter å tale profetisk. 1. Kor. 14, 39. Det er på brødrene ansvaret hviler at det blir talt og lært slik at det kan vokse frem et legeme. Det er fruktene av personlig streb og gudsfrykt, når det kommer frem visdoms tale som er Jesu lære til nedbrytelse og oppbyggelse. Det er «lære», det mangler i forkynnelsen rundt omkring. Lære til helliggjørelse og likedannelse etter Jesu Kristi billede. Læren er menighetens ryggrad. Hvor den forsømmes eller ikke kommer frem, blir det grobunn for predikanten med store og gedigne taler, men med svevende siktepunkt.

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene, for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg som også loven sier.» 1. Kor. 14, 34.

Dette ord av Paulus legger ansvaret enda sterkere over på brødrene. En kan ikke få noen hjelp av søstrenes evner og gaver til «å tale», for det skal tales i fra «hodet» .

Hvor dyrebart og velsignet det blir når brødre og søstre finner sin plass i legemet, og etter Åndens lover tjener Gud og oppbygger hverandre. Det gjelder å ha forståelse av at menighetssamling er en samling i hellig alvor og for Guds åsyn, og at der åpenbares Guds vilje. I kirkesamfunnene er det teologisk utdannelse og titler som teller noe. Om en broder er åndsfylt og full av Guds visdom, hjelper ikke hvis han ikke har utdannelse.

Det er kostelige anledninger Gud har lagt tilrette i menigheten til vår underordnelse og til vår frelse. Disse tråkkes ned av de vanlige religiøse. La oss holde oss rene ifra all opposisjon mot Guds bud. Må søstrene se storheten i å bøye seg, og må deres liv og ferd være en tilskyndelse for brødrene til å stå som profeter i menigheten, og til å kjenne ansvaret av å være kvinnens hode.

Det står en brennende lysestake i vår midte i dag, og det står til oss at den ikke slukkes ut.