De vidunderlige, skarpe og lærerike brev til de syv menigheter

De vidunderlige, skarpe og lærerike brev til de syv menigheter.

Forts. fra forr. nr.

Lederen i Sardes hadde navn av å leve. Han var med på notene i den grad at det så ut (for ukyndige) som alt var i orden. Og dog var han rett bedømt død. Døden omfatter jo hele livet, alt. Det var således intet rosverdig i hans liv. Jesus roser ham ikke for noe som helst! Han var helt kaputt! Han hadde mange gjerninger, men ingen av dem var fullkomne.

Av dette kan vi lære hva de fleste troende dessverre aldri har lært, nemlig at Gud krever at våre gjerninger skal være fullkomne. Og dette er langt fra urimelig, for han gir oss gjerne rikelig alt det vi trenger for å kunne gjøre fullkomne, helhjertede gjerninger av villig hjerte, med fryd og takknemlighet, uten bi-hensikter. Ære være Gud! som gir så gjerne.

Og ære være de få sjeler i denne menighet, de hvis gjerninger av Jesus Kristus selv ble godtatt som fullkomne til tross for at lederen selv var kaputt, og de fleste andre også!

Å seire her, betød altså å leve slik at ens gjerninger — alle sammen — var fullkomne for Gud!

Dernest finner vi i dette brev fra himmelen en grufull alvorlig lærdom, eller sannhet. Navnet på dem som seirer vil han ikke utslette av livets bok. Dermed er jo tydelig sagt hva han vil gjøre med de andre navn som står i livets bok!? — Og det er jo helt logisk: Når jeg ikke lenger lever, men er død, da passer jeg ikke lenger i fortegnelsen over de levende. I menigheten i byen Philadelphia (kun én menighet i hver by, på hvert sted) var alt i orden! Der var intet å laste!

Den første kjærlighet var i orden, gjerningene var fullkomne for Gud. De var fattige i ånden, og rike i Gud!

Lederen var ingen svekling. Der var ingen Jesabel som fikk råde, og ingen vranglære ble tolerert. Og de enkelte var ikke lunkne, men brennende i ånden. Ingen falske apostler eller levebrødspredikanter ble mottatt der.

Som ekstra belønning for deres troskap skulle Gud styre det slik at falske «jøder», såkalte apostler og store predikanter og uekte profetinner og desslike skulle bli nødt til å komme til denne menighet og falle ned for den og erkjenne at Gud i sannhet hadde elsket denne menighet! Gud er rettferdig i alle sine gjerninger! Halleluja!

Og fordi det var så sant og ekte, og fordi troskapen var så stor iblant dem, hadde Gud åpnet en dør for dem. Og ingen kunne lukke den til igjen, selv om mange sammensvor seg for å få den lukket! Og det samme gjentar seg, når bare betingelsene derfor er tilstede. Halleluja!

Det eiendommelige er at Jesus også sier: «Du har liten kraft», d.v.s. ikke kraft til å gjøre storslagne kraft-oppvisninger, men dog rikelig kraft nok til å være fullkomment tro i alle slags vanskeligheter, kraft nok til alltid å seire!

De skulle bli støtter (veldig sterke!) i Guds tempel! Ære være Gud!

Lederen i byen Laodikea var hverken kald eller varm, men lunken. Han var helt og holdent kaputt, ja verre enn verst.

De kalde vet at de er kalde, mens de lunkne svært lett innbiller seg at de er varme, og så sover de videre i sitt bedrag.

Jesus vemmes ved slike personer. Om de ikke omvender seg, vil han spy dem ut av sin munn!

Dette er jo dødsens alvorlig, og særdeles aktuelt, da det faktisk er den tilstand hvori de fleste befinner seg i dag. — — —

Og vi hører ikke her om noen unntagelser i denne menighet, så der var det som ordtaket sier: «Som mesteren er, så blir hans svenner.»

De var overfladiske, og innbilte seg at de var rike og at de hadde overflod, og visste ikke at de var blinde, elendige og fattige på åndelig liv, på Kristi dyder.

Og derfor lyder formaningen: «Vær derfor nidkjær (flittig) og omvend deg!»

Å seire her, betyr altså: å komme til grundig selverkjennelse, å ydmyke seg, å trenge hårdt inn på Gud, og bli full av den Hellige Ånd og ild, og omvende seg radikalt fra sin lunkenhet, og bli varm i ånd og sannhet.

Salig hver den som har øre for dette! —