Gled eder!
«Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!» Fil. 4, 4.
Vi trenger virkelig formaninger til å glede oss, og til å glede oss alltid! Det sømmer seg for vårt høye kall og vår utvelgelse at vi av hjertet alltid er glade og takknemlige. Alt annet er uverdig. «Tjen Herren med glede!» står det i Sal. 100. Er vi aktet verdige av den levende Gud til å få tjene ham, så bør det også være i oppriktighet og med stor glede vi tjener ham.
Mangel på glede og takknemlighet kommer av mangel på ydmykhet og at man ikke har fått opplyste og salvede øyne i sitt hjerte til å forstå hvilket håp man har i Kristus. Ef. 1, 18. Man må jo ha forståelse av sitt håp før man kan glede seg i håpet. Men denne forståelse kan vi få ved å lese Guds ord i tro og hjertets enfold.
«Gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen», sier Jesus. Luk. 10, 20. Ja, det er vel virkelig noe å glede seg over, og en skam er det når denne glede blir fortrengt av noe av dette materielle som bare varer en kort tid.
«Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende.» Rom. 12, 15. For de fleste er det nok vanskeligere å glede seg med de glade enn å gråte med de gråtende. Det er vel mulig at den hjemmeværende sønn hadde grått noen tårer sammen med sin far om budskapet var kommet at hans bror var død, men da han fikk høre at han levde og var kommet hjem og at hans far hadde laget stor velkomstfest for ham, ble han vred og var ikke istand til å glede seg med i festen. Luk. 15.
Saul hadde vel også ant. grått om David i begynnelsen hadde falt i krigen. Men da han kom hjem seirende og kvinnene sang: «Saul har slått sine tusener, men David sine titusener, da ble Saul meget vred.» 1. Sam. 18, 7—8. «Fra den dag så Saul stadig skjevt til David. Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul, og han raste inne i sitt hus, mens David spilte på harpen, som han pleide å gjøre . . .» Tenk om Saul hadde jublet og frydet seg av hjertet sammen med kvinnene i deres sang for David! Ja, da hadde han blitt enda herligere som den store kong Saul som var salvet av Gud til konge. Men nu ble han avkledt all herlighet og sank ned i den største fornedrelse og elendighet.
Vi blir også satt på prøve. Kan vi av hjertet fryde og glede oss sammen med foreldre når det går deres barn ekstra godt på det åndelige område og våre egne dårlig? Dersom vi kan det, så vil nok også Gud la det lykkes for oss. Kan vi fryde oss av hjertet på fester hvor venner blir rost, og hvor de endog blir rost for det som vi egentlig skulle ha vært rost for? Ja, da spilles det himmelsk harpe i vårt hjerte, og velsignelsen over oss øker stadig.
Hadde Kain gått i seg selv, erkjent sin egen dårlighet og gledet seg over Abels offer, så hadde han ikke blitt fredløs på jorden, men blitt en velsignelse sammen med sin bror.
Apostlene hadde glede på aller høyeste plan, og det var gleden som kom frem ved offertjenesten for andre. «Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.» 3. Joh. 4. Har vi kjent denne glede? og står den over all annen glede i vårt liv? Ja, da lever vi et offerliv uten selviske krav, og vår kjærlighet og omsorg er overveldende. Det er virkelig meningen at også vi skal få del i denne glede.
«Nu gleder jeg meg over mine lidelser for eder . . .», sier Paulus i Kol. 1, 24. Han regnet ikke sitt eget liv et ord verdt, men gledet seg i sine lidelser og trengsler for de andre, forat de kunne vokse opp og få del i rikdommen og herligheten i Kristi legeme, som er menigheten.
Hvor fattig på glede er man ikke når den blir borte i dagliglivets mange småting, og når noen kommer ens egen person litt for nær. Paulus var glad og vel til mote under alle slags trengsler og forfølgelser. Han hadde det som Johannes og gledet seg over de andres fremgang og vekst. Derfor kunne han også skrive til filipenserne: «Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lenges etter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede!» Fil. 4, 1. De var hans glede.
«For ordet om eders lydighet er kommet ut til alle, derfor gleder jeg meg over eder . . .» Rom. 16, 19. «Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg meg, og gleder meg sammen med eder alle.» Fil. 2, 17. Ja, må vi mere få del i denne glede, for det er ingen glede som mere behager Gud.
«Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser», sier Jakob. Jak. 1, 2. «Salige er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen, for således forfulgte de profetene før eder», sier Jesus i Matt. 5, 11 og 12. — Jesus så hen til den glede som ventet ham og led tålmodig korset, uten å akte vanære. Hebr. 11, 2.
I Salme 33 oppfordres vi til å gripe tistrenget harpe og spille liflig med frydesang, for Herrens ord er sant, og all hans gjerning er trofast. Midt i denne onde verden som er full av allslags løgnpropaganda, har vi Herrens ord som er guddommelig sant, som vi fullt ut kan stole på, da det holder hva det lover. Ja, det er vel noe å glede og fryde seg over!
Høytid og urett er en vederstyggelighet for Herren, men rettferdighet og glede hører sammen. Jesus var salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre fordi han elsket rettferd og hatet urett. Hebr. 1, 9. Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd, og har vi dette rike inneni oss, så bør vi også glede og fryde oss, for det behager Gud. «Juble, I rettferdige i Herren! For de oppriktige sømmer seg lovsang.» Sal. 33, 1.
Mange sier om seg selv at de er glade og tilfreds og har det bra på alle måter. Men ikke er de istand til å glede seg skikkelig i Herren, og ikke er de istand til å glede andre skikkelig. — Gleden i Herren er vår styrke, og denne styrke trenger vi høylig.
«Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!»