Ve dem

Ve dem

som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert! Es. 5, 20.

I. F. eks. barnebegrensning. Det er livsfiendtlighet! Det er 100 % egenkjærlighet. Man vil ha nytelsen — men ikke ytelsen. Denne grufulle ugudelighet forklares nu så fint å være en opphøyet dyd! Noe så ironisk. Ingen møye, spare på pengene. Ingen risiko! Intet offer. Antikristelig. Stikk mot Skriftens ord!

II. Og sektvesenet! Kirkevesenet! Det forklares også å være noe så edelt og godt, nyttig og nødvendig. Ja, man forklarer det endog slik at det ene kirkesamfunnet er ett lem på Kristi legeme og andre kirker er andre lemmer. Altså etterhvert som man splittes videre, får Kristi legeme flere og flere lemmer! Hvilken frekkhet! Himmelskrikende dårskap!

Partier — dannelse av forskjellige kirkesamfunn — er kjødets gj., Gal. 5, 20, d.v.s. åpenbare synder. Man setter sin ære i sin skam! Man kaller i sannhet det onde godt. Man forherliger synd og ugudelighet! Å bryte Guds ord og lov, det blir da edle, gode, nødvendige, tidsmessige dyder. Synden blir satt i høysetet!

Ja, nu trengs helhjertede, trofaste, nidkjære Guds menn, fulle av dødsforakt, som kan stille seg i gapet og demme opp om denne malstrøm av ugudelighet!

III. Og hva med tukt, med voksnes oppdragelse i menigheten og tukt? Skriften taler samstemmig og utvetydig om tuktens nødvendighet! Men nu er man så human, forståelsesfull og klok, at man har funnet ut at tukt det er noe gammeldagse saker som bare gjør ugagn!

Man forkaster Guds ord, og derved også Gud, og setter sine følelser og sin fornuft i høysetet. Derved blir man egentlig, uten å tenke over det, selv gud! Man kaller ikke bare det onde godt, men man dømmer Gud og hans ord for dumhet! Man opphøyer seg over Gud! Og dette er altså i deres øyne en stor dyd. — —

Hebr. 12 m. m. fl. steder taler overstadig, utpreget tydelig! Vi har en ekstra god formaning hos Peter, en formaning til alle som taler i menigheten: «Om noen taler, han tale som Guds ord.» Det er det eneste som er tillatt, og som er brukbart!

IV. Og selvfølgelig har denne moderne, humane, hensynsfulle, bløtaktige, fantastisk selvkloke ånd som behersker de fleste i vår tid, funnet ut at ingen kan gå fortapt, ikke Satan engang. Etter egen fantasi har man funnet ut — stikk mot Guds tydelige ord — at etter døden blir de nok frelste og salige alle i hop.

Det sier deres fornuft og følelser helt avgjort! Og det er høyeste og siste instans! For den må både profeter og apostler og alle hellige, og Gud selv, bøye seg i støvet!

Om man bare holdt seg til dette ord av Peter: Om noen taler, han tale som Guds ord, var man godt og vel befridd og bevart fra slik himmelskrikende galskap! Noen slike ynkverdige kryp av noen mennesker, som ikke engang har seier over synd, de gir seg av med å bestemme at Gud som er kjærlighet, han kan ikke la noen gå fortapt. De definerer for Gud hva ekte kjærlighet er for noe. De vil undervise både Gud og mennesker om det!

Ja, her blir det grobunn for Anti-Krist, han som skal opphøye seg over alt som kalles Gud eller helligdom, og utgi seg selv for å være Gud! 2. Tess. 2, 4.

Helvede: Mark. 9, 48: ikke dør — ikke slukkes, tolkes: ikke dør før da og da! ikke slukkes før da og da! «Men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvede!» Matt. 10, 28.

Hvem, og hva skal vi ta hensyn til? Viljene er jo høyst forskjellige. Hvis vilje bør gjøres? Selvfølgelig Guds! Hvem skal vi behage og tilfredsstille? Gud! Fornekte både vår egen og andres lyst og vilje, for å få gjennomført Hans vilje!

Ett av to må vi velge, fordi disse lyster og viljer står hverandre hardt imot! Man skal vel ta hensyn? Ja, til Gud! Til Ordet! Så får det gå som det kan med resten!

«La det gå som det må, (med alt sammen!) Ordet evig skal bestå!»