Stevnereferat: Nyttår 1959/60 - Oslo

Nyttårsstevnet i Oslo.

Gud gav oss i sannhet et mektig velsignet og virkningsfullt stevne.

Mange venter på en tid med tegn og under, men lovet være Gud, vi behøver ikke vente på en slik tid. Det skjer veldige tegn og under på løpende bånd iblant oss. At det skjer store helbredelser iblant oss, er velsignet, men det er som bagateller å regne mot de langt større tegn og under. Når en ordentlig vredaktig og hovmodig person blir mild og ydmyk av hjertet uten avbrekk, så er det langt, langt større enn helbredelse for hvilken som helst sykdom. Gud gjør under uten tall. Job. 5, 9. Det største tegn og under og stadfestelse av evangeliets makt, er fullkommen enhet i den levende Guds menighet. Jesus ber om at hans disipler må være ett likesom han og Faderen var ett, så verden kunne tro. Joh. 17. Denne største stadfestelse av evangeliet kunne ikke finne sted før etter pinsefestens dag. Før denne dag var det også store helbredelser.

Profetene skulle lære folket å skille mellom ondt og godt. Det er ikke bare et lite skille mellom godt og ondt, men avstanden og forskjellen er kolossal stor, og denne avstand må vi holde klart i vårt liv.

«Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt!» Es. 5, 20.

Det klare skille mellom godt og ondt er omtrent utvisket i den religiøse verden i dag, og det er helt alminnelig at man setter det på hodet.

Fordi dom over ondskaps gjerning ikke fullbyrdes straks, så blir menneskene freidige og tillater seg både det ene og det andre. Gud er langmodig og lar det gå en tid, men så kommer dommen. Gud tillater ingen i det lange løp å utnytte hans langmodighet og godhet til å synde. Nei, ve dem! Herren gjengjelder oss etter vår rettferdighet og etter våre henders renhet. Sal. 18, 25.

Det er ikke bare det at man driver barnebegrensning i stor stil i den religiøse verden, men man forsvarer det etter alle kunstens regler som noe edelt og godt, som omsorg og kjærlighet. — Men det er konsentrert egenkjærlighet. Man unndrar seg lidelser og trengsler, strev og møye. Man er kanskje redd for å dø, men dør man på post idet man gjør Guds vilje, så dør man en ærefull død. Men ikke engang en spurv faller til jorden uten Gud vil.

«Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn. Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner. Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem, de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.» Sal. 127, 3—5.

Det skulle være naturlig å utvise den største glede når et menneske er født til verden, Johs. 16, 21, men det er ikke alminnelig i dag og da særlig når nr. 4, 5, 6, 7 osv. kommer. En hustru blir frelst gjennom sin barnefødsel, 1. Tim. 2, 15, og ved alt arbeide i hjemmet for å oppdra barna i gudsfrykt. Når hun gjør alt som for Herren, kan hun ved sin troskap oppnå like meget i evigheten, som en hvilkensomhelst mann som er tro i sin gjerning.

Den ånd og de interesser en hustru har, er som regel av største betydning for barna. Hun har et veldig ansvar for barneoppdragelsen, og ingen kan erstatte en mors omsorg og kjærlighet. Hun bør ikke på noen måte overlate barna til barnehaver og andre, så sant det finnes en mulighet til å unngå det. En mor må sørge for at det er en god ånd i hjemmet.

Mange sier i dag at det er ikke så greit for barna og ungdommen, så man må bære over med dem. Man gir etter for åndsmaktene. Men jo verre tidsånden er, jo alvorligere og kraftigere må innsatsen fra vår side være. Elis hus gikk tilgrunne p. gr. a. slapphet i oppdragelsen. 1. Sam. 3.

I våre dager er det mye tale om å være human, og tukten under barneoppdragelsen er kommet vekk. Vi ser i dag det uhyggelige resultat av å bryte Guds bud også på dette felt. Gud er fullkommen i godhet og strenghet. Han er ikke human mot det onde. Han er en hevnens Gud mot all ugudelighet.

«For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.» Hebr. 12, 5—10. Ingen av oss slipper tukten. Gud lar det ene og det andre komme i vår vei forat vi skal bli frelst fra vårt stridige og selviske vesen.

Gud tukter oss fordi han elsker oss, og dersom vi elsker våre barn, så tukter vi dem. Det må ikke være i vrede, men i strenghet og godhet til deres gagn. Ingen er slik av naturen at vi ikke trenger tukt. Vi kan ikke få del i hellighet uten tukt.

Partivesen. Enkelte kan forklare det så meningsløst at kirker og religiøse partier er de forskjellige lemmer på Kristi legeme. Altså jo mere synden og striden tiltar og splittelsene stadig blir flere, så får Kristi legeme flere og flere lemmer. Ja, så formørket kan man bli. Første resultat av synden er at man blir dum. Kristus opplyser vårt mørke. Partivesenet er et av de største anstøt under solen.

Tåpelige uttrykk som: «Dersom min kristendom ikke holder, så holder min Kristus,» kan bli servert i dette mørke til trøst for alle de som elsker å leve etter sine lyster. Skriften sier at de som lever etter sine lyster er levende døde.

Det er mange fremstillingsmåter i Skriften, men alt går ut på det samme. Frelsen er betegnet som bygging av et hus, dyrking av jorden, krig osv. Frelsen fremstilles også som sport og idrett. På idrettsbaner er det mange tilskuere, men få som virkelig er i løpet. På idrettsbanene er det få som egner seg til de forskjellige løp, men i Kristus egner vi oss alle og kan få 1. premie. Den som ingenting er, den som er svak og elendig, kan få all nåde og hjelp til et 1. kl. løp. Det er kappløp i alle Kristi dyder, i det å lide urett med glede, alltid være takknemlige, åndelig talt kunne bøye seg som et slangemenneske, osv. Det er ingen egoistisk konkurranse, men en edel sport. Dersom f. eks. en bror får rikelig del i kjærlighet og gavmildhet, så kommer jo det de andre tilgode. At jeg vinner mest mulig, blir til evig gagn for meg selv og andre. Tenk å vinne rekord i å hvile i Gud under alle slags vanskeligheter, ikke være bekymret for noe? Åndelig talt er vi også kalt til å være tungvektsløftere. Vi er skyldige til å bære hverandres byrder. — Mannen er det svake kar, hustruen det svakere. Han bør bl. a. våke over sine uttalelser og ikke si til sin hustru alt det som kommer for ham.

Jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred. 2. Tim. 2, 22. Må vi vinne prisen i rettferdighetsløpet, trosløpet, kjærlighetsløpet, fredsløpet, tålmodighetsløpet, gavmildhetsløpet osv.!

«Vet I ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare én får prisen? Løp da således, forat I kan vinne den!» 1. Kor. 9, 24. Det er et løp i tro, og alle som stiller opp, må ha en levende tro på å vinne prisen. Gud selv vil da sørge for at det lykkes.

«Men de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.» Es. 40, 31.

De som får sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt, blir personligheter i all evighet. De lever ikke etter fornuften, men bygger sitt livs hus etter Åndens virkninger. Dette hus blir av gull og sølv og tåler ilden.

Under stevnet hadde vi også et ungdomsmøte hvor en mengde ungdom løp frem og vidnet med kraft og visdom om det helhjertede liv de hadde valgt å leve for Kristus.

Vi hadde besøk av venner fra Tyskland og Holland foruten de skandinaviske land. Fra Holland hadde vi bl. a. besøk av unge br. Littooij med familie. Han var før en kjent pastor, men nu var han en ydmyk og ringe bror blant brødre. Han uttrykte sin store glede over at han og mange med ham hadde fått samfunn med de norske venner. Før var de i sin kristendom under nådens dekkmantel, hvor de ikke tok det så nøye med synden. Nu var det ikke lenger et liv i håpløshet, men de hadde fått en levende tro på at Kristus skulle vinne skikkelse i dem. De hadde nu fått en herlighet i seg som skulle bli der og stadig tilta.

Mange får aldri skikk på sitt kristen liv fordi de overgir seg bare nesten helt. Det er bare ved full overgivelse det lykkes og at alle forjettelsene blir oss til del.