Fullendelsen av vårt løp

Fullendelsen av vårt løp.

«Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler hedre enn Abels.» Hebr. 12, 22—24.

Hvorledes var de kommet dit? Jo, ved å ta imot Ordet og ved å være lydige mot det.

De var også i kamp mot synden og ble formant til å ta imot tukt, for den Herren elsker, den tukter han. «Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser, Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?» Hebr. 12, 5—7.

«Og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet ved den.» Hebr. 12, 15.

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Matt. 5, 8.

Denne indre renhet gir seg utslag i erkjennelse av synd, og uten denne stadig dypere erkjennelse av synd kan man ikke bevare den indre renhet.

«Landet» skal inntas, løpet skal fullendes. Derfor gjelder det alltid å gjøre fremgang på livets vei. Her må tro til, tro på Guds ord og hans tale i vårt indre. Vi har kamp mot synden, som er vår fiende og som vil ødelegge oss, om vi ikke overvinner den.

Vi har også kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet, og alt og alle skal overvinnes, og vi skal stå etter å ha overvunnet alt. Efes. 6, 13. Jesus kom for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Luk. 1, 74.

Hva dette egentlig betyr for oss, lærer vi litt etter hvert i livets skole, ved alltid å holde oss til Guds ord og hans ånds ledelse.

I 1. Kor. 10, 13 leser vi: «Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære, og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» Dette vil si at vi må være forberedt på alle slags prøvelser, og Gud som vet hvor meget vi tåler, lar det ikke komme mer enn at vi kan stå etter å ha overvunnet alt. På den måten blir vi fridd av våre fienders hånd, og vi kan tjene Gud i frihet.

Når din neste synder mot deg, er det intet som fritar deg for den lidelse du får ved det. Nu gjelder det å stå i troen og tåle og elske den annen. Vi leser i bergprekenen: «Men jeg sier eder at I ikke skal sette eder imot den som er ond mot eder, men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham.» Matt. 5, 39. Her er ikke spørsmål om hvem som gjør det, men at du holder Guds bud, så du ikke har imot vedkommende. På den måten får du fullt herredømme over deg selv, og synden som bor i deg, dør, og du får del i et dypere liv i Kristus.

Det er i oss selv vi har våre virkelige fiender, nemlig synden, og Jesus kom for å befri oss fra den og gi oss å tjene ham uten frykt. Alt det andre mennesker gjør imot oss, tjener oss til gode når vi elsker Gud. Her er det mange «ja-men» fra kjødet, men det blir bare «amen» som blir stående.

I 2. Kongeb. 6 leser vi at kongen av Syria dro opp til profeten Elisa med hester og vogner som alle øyne kunne se, men Gud hadde vogner som bare troens øyne kunne se. Profetens tjener kunne se alle kongen av Syrias vogner, men han så ikke Herrens vogner, og derfor ropte han: Å, min herre, hva skal vi gjøre? Profeten, som var full av fred, satt stille og bad: Herre! Opplat hans øyne, så han kan se!

La oss alle be den bønnen: Herre! Opplat våre øyne, så vi kan se! For verden rundt omkring oss er full av Guds hester og vogner, som venter på å føre oss til herlig seier.

Det er den prøvede tro som har verdi for Gud og for oss, og om enn prøvelsene kan se ut som de vil knuse oss, så er det i virkeligheten de vogner som vi i troen kan stige opp i og som fører oss inn i det himmelske.

Jesus sier: Ha tro til Gud!