«I skal være hellige, for jeg er hellig».
Guds bestemte vilje er at vi i alt — i tanker, ord og gjerninger skal være hellige, skal være som han. Det er vårt himmelske kall!
Og han som har kalt oss, og utvalgt oss til noe så usigelig stort, han er også mektig til fullt ut å gjennomføre dette i vårt liv, nu mens vi er her i denne onde verden, i det selvsamme legeme som har stått så kolossalt meget i syndens tjeneste. — —
Det er livet om å gjøre å forstå det rett, for den religiøse verden er full av alle slags misforståelser og vranglærer.
Vi kan svært praktisk se på temaet i tre punkter:
I. Først kalles vi for hellige, uten i gjerning å være blitt det. Gud viser oss tillit. Han forutsetter at vi vil søke ham helt, gi oss helt, så vi ved hans verk i sannhet kommer til å bli hellige, helt igjennom. Han regner det som ennu ikke er til som om det var så. Apostlenes brever skrives til de hellige, trass i at det fantes adskillig synd i deres liv.
II. Dernest blir vi virkelig hellige i all vår vandel. Se f. eks. 1. Tess. 2, 10. Når vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, 1. Joh. 1, 7, da må vi i sannhet være hellige.
Vårt gamle menneske kan aldri bli hellig. Det er og blir uforbederlig! Men — lovet være Gud — det kan korsfestes, dø, avlegges med alle sine gjerninger, med all sin vanhellighet! Og derved går dette ord: «I skal være hellige» i oppfyllelse. Men man må bare forstå det korrekt, ja helt «nøyaktig». —
«Det gamle menneske» er et åndelig begrep, som betegner mennesket når det følger sine syndige lyster, når det gir etter i fristelsene og faller i bevisst synd. Når dette ved levende tro er opphørt, da regner Gud oss for virkelig hellige personer, fordi vi vandrer i lyset, i det guddommelige lys som vi personlig har mottatt. Og alt det som vi ikke har lys over — og som i seg selv ikke er hellig — det tilregnes oss ikke. Og det ville også være helt urettferdig om Gud skulle kreve at vi skulle leve etter et lys som vi i det hele tatt ikke har, som i øyeblikket ikke skinner for oss.
Men nettopp fordi vi mangler adskillig lys, og umulig kan avlegge som synd noe som vi ikke ser, og ikke vet er synd, trenger vi
III. fortsettende helliggjørelse inntil enden. «La den hellige fremdeles bli helliggjort.» Åp. 22, 11.
Helliggjørelse = utvikling = vekst, i det gode.
Etter hvert som vi får Guds lys over det i vårt liv som vi før ikke har kjent, eller har kunnet bedømme, hengir vi også dette i døden, og vårt bevisste område av hellighet øker. Og dette vedvarer nødvendigvis inntil enden; for det står skrevet at Gud bor i et lys hvortil ingen kan komme.
Men noen begrensning for hvor langt vi kan komme i denne retning gis ikke. Mer, mer, videre, videre — inntil vi ser ham som han er. Høylovet være Herren!