Lovens krav?

Lovens krav?

«Forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8, 3—4.

Hva var lovens krav? Det var: «Du skal ikke begjære.» Her sto loven maktesløs på grunn av kjødet. Loven kunne straffe synden når den kom ut av legemet i gjerning, men den maktet intet med synden i kjødet og tankelivet i hjertet. Den krevde rent hjerte — rent tankeliv, men sto maktesløs.

Hva loven ikke maktet, «det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.»

Ved Ånden har vi den samme mulighet. Istedenfor at lysten i kjødet får makt over mitt sinn, har mitt sinn ved Ånden makt over synden i kjødet. Det blir ingen forbindelse der, men jeg er i Ånden og fordømmer synden i kjødet. V. 13. Blir det forbindelse mellom mitt sinn og lysten i kjødet, da oppstår den i hjertet, og tankelivet er urent. Det går ikke an å oppfylle lovens krav uten å døde synden i kjødet. Denne død over synden i kjødet var først virksom i Jesus. Derfor kalles den Jesu død. 2. Kor. 4, 10—11. Den bærer vi i legemet, og ved den døder vi alle krav fra kjødet, og så kan Jesu liv åpenbares i vårt legeme. Uten denne Jesu død kan ikke lovens krav oppfylles i oss.

Man kan ikke attrå det som hører kjødet til og så oppfylle lovens krav. Det går aldri. Vil man komme til denne hvile: «Ikke begjære», da må man være i Ånden og ikke i kjødet. Rom. 8, 9. Dette er det skjulte liv med Kristus i Gud. Kol. 3, 1—3 og 5. Det er hjertets omskjærelse. De har sin ros av Gud, og de står for Gud. Rom. 2, 28—29. Disse kan døde de jordiske lemmer og kommer inn til hvilen. Kol. 3, 5. De som står for mennesker og venter ros fra dem, kommer aldri lenger enn til å rense fatet utvendig. De får aldri hvile. Deres tankeliv blir aldri rent. De blir blant de dårlige jomfruer.

«— — forat I kan fylles til all Guds fylde.» Ef. 3, 19. Så lenge en holder på med å rense fatet utvendig, kan det ikke bli tale om å fylles. Da må det først renses innvendig. Når man begynner å døde synden i kjødet, så hjertet er rent, da kan det fylles. Derfor ber Paulus i samme forbindelse: «At han etter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders innvortes menneske.» V. 16.

Det kan heller ikke bli tale om å få del i guddommelig natur uten å døde de jordiske lemmer. 2. Pet. 1, 4. Uten å bære denne Jesu død med seg i legemet blir man ikke annet enn en gammeltestamentlig kristen. Det pene ytre kan når som helst ødelegges fra det urene tankeliv når vanskeligheten kommer. Men for dem som er i Ånden og fordømmer synden i kjødet, er trengselen kortvarig og lett, og virker for dem en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 2. Kor. 4, 17—18. Dette er de kloke jomfruer.