Uovervinnelig

Uovervinnelig

er hver den som alltid meget heller vil (og kan) lide enn å gjøre den minste synd.

En sådan kan ikke overvinnes av det onde. Når man synder, kommer dette alltid av at man enten ikke vil lide lenger, eller orker å lide lenger. Da gir man etter for fristelsen, og så fødes det synd. Man faller istedenfor å bli stående som seierherre. Jak. 1, 14 og 15.

Alltid, når man fristes, står man på et skjebnesvangert valg, mellom ett av to. Enten lide, og overvinne det onde — eller så å unngå lidelsen ved å gi etter for ens syndige lyst, og så gjøre synd.

Ved alltid å lide i kjødet, uten av og til å gi det næring, blir vi ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1. Således kan vi virkelig bli som døde for synden, langt bortenfor de grenser som man i alminnelighet kan tenke seg.

Men ved utroskap av og til blir man aldri ferdig med hverken den ene eller den andre synd. Troskap veier tungt i vektskålen.

Når man alltid velger lidelsen fremfor å synde, hvorledes skal man da i det hele tatt kunne synde? Går det an? Lar det seg gjøre? Nei — nødvendigvis ikke. —

Hvorfor blir man vred, bitter, fornærmet, urettferdig? Hvorfor lyver man? Hvorfor faller man i hor? Hvorfor trette, misunnelse? Hvorledes blir det skilsmisse eller barnebegrensning? Hvorfor kan man ikke underordne seg, eller tåle hverandre? osv., osv.

Kun ett eneste svar på alt sammen:

Man vil ikke lide, orker ikke å lide.

Men å synde, det orker man. — — —

Vart høye, himmelske kall — det er å bli: Uovervinnelige!

Ære være Gud!