Å fremstille legemet

Å fremstille legemet.

Å fremstille sitt legeme er langt mer enn en lære, det er et liv. Det er noe forferdelig ironisk å ha en ualminnelig god lære, og et dårlig og ukjærlig liv. Hvis det ikke er noen varme i ordene og godhet overfor dem en omgåes, så er en jo bare som en isklump solen skinner på. Konen til en forkynner sa engang: «Alle andre tar han seg av, men ikke meg.» Det er forferdelig hvor ufølsom og forblindet en kan bli, tross megen kunnskap.

Vi har et kraftig botemiddel mot all slik utglidning, og det er å fremstille sitt legeme. Når Paulus formaner til dette, så sier han: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer.» Rom. 12, 1. Så vanskelig er det å fremstille legemet for Gud, at vi trenger all hans nåde og miskunn, for ikke å forherde oss mot formaningen.

Jesus fremstilte alltid sitt legeme som et Gud velbehagelig offer. Det var et liv i kamp med tårer og bønn. Når han i sine taler streifet innpå dette, så ble det «hård tale» for de sytti disipler, og for Peter ble det: «dette må ingenlunde vederfares deg.»

Vi kan møte allslags motstand fra vårt eget og andres kjød, men vi må gjøre vårt ansikt hårdt og se hen til ham som tålmodig holdt ut. Det er stor lønn i himmelen for den som holder ut inntil enden.

Det er når vi fremstiller legemet til tjeneste for Gud, at syndelegemet går til grunne, og at vi blir åndelige. Det kan vi ikke bli sålenge vi er småbarn i Kristus og sjeliske. Det er ved Guds Ånds påvirkning i vårt liv, at vi blir åndelige, derfor kan det ikke skje hvis en påvirkes av kjødet eller sjelen. En må være betingelsesløst utlevert til Ånden, så en bunden av den drives hit og dit, løst i fra kjødelige og sjeliske hensyn.

Frukten av den kunnskap og lærdomsform vi er overgitt til, må være at vi fremstiller legemet, at vi ser det og forstår det på samme måte som Jesus. Et legeme laget du for meg, og her er jeg for å gjøre, Gud, din vilje. Det er i alle som har det slik, at Guds Ånd begynner sitt omskjærelses verk. Når en da gir akt på seg selv og på læren, så vil Ånden tale til en på den mest intime måte. En vil få sine minste feil og skavanker blottet og alle sine naturlige særpreg belyst. Det er noe veldig stort at en ved Guds nåde kan forvandles fra å være mennesker til å bli guder. Det menneskelige som fra begynnelsen er så fremtredende hos en, må gi tapt overfor legemets hengivelse i døden. En blir som vinden som blåser hit og dit. Ingen vet hvor den kommer fra eller farer hen. En kan tale kort og en kan tale lenge. En kan begynne først eller en kan vente til sist. Ingenting gjøres av fordom eller av tilbøyelighet der hvor legemet er fremstillet for å tjene Gud. Når alle er tause, enda Gud virker til lovprisning og vidnesbyrd, kommer det av at man er bundet. Et fremstilt legeme binder og hindrer aldri det gode, men er tekkelig og velbehagelig for Gud og mennesker.