Rense seg!

Rense seg!

«Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være meg sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.» 2. Kor. 6, 14—7, 1.

Dette står i forbindelse med at vi ikke skal dra i fremmed åk med vantro. Meningen er at vi ikke skal ha noe annet som vi støtter oss til eller håper på, enn Gud. All forventning uten gjennom ham, er vantro. «Gå ut! Skill eder ut!» det er budskapet til de utvalgte. Det var kallet til Abraham, det var kallet til Israel i Egypten. Dette er også røsten fra himmelen i dag.

«Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» Åp. 18, 4.

Når vi er gått ut, da tar Gud imot oss som sønner og døtre. Når en drar i fremmed åk, da har man, og tar man hensyn til dem som er i mørke, dem som ikke er troende, dem som har avguder — attrår de jordiske ting. Man har forpliktelser overfor slike. Da drar man i åk med dem. Man tror man kan ha noen jordiske fordeler ved det. Det er vantro å stå i en slik stilling at en har forpliktelser overfor slike. Vi må frigjøre oss, «så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte, hva kan et menneske gjøre meg?» Hebr. 13, 6.

Det står: Gå inn gjennom den trange dør, som fører til livet! — Alt dette som stenger og gjør at jeg ikke har full frihet til å følge Åndens virkninger, er døren jeg må igjennom. Deretter kommer den smale vei: hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv. Det varer så lenge vi er i legemet.

Den som tror, går ut og erfarer at Gud blir hans far. Den som ikke har tro, går ikke ut, eller bare delvis ut, og får ikke erfare dette sønneforhold.

«Ettersom vi har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt.»

Urenhet på kjød får man ved å dra i åk med ugudelige som søker vinning i verden. Urenhet på ånd får man ved å dra i åk med halvhjertede kristne — skjøgen — «som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra.» 2. Tim. 3, 5.

Først når vi er gått ut og har renset oss fra all urenhet på kjød og ånd, kan det bli tale om å fullende vår helliggjørelse. Mange tar det å gå ut for å være helliggjørelse. Det er det ikke. Hva er så helliggjørelse?

Først når Abraham var gått ut, kunne Gud tukte og oppdra ham som sønn — danne ham til å bli de troendes far. Først da hadde Gud ham helt i sin hånd. Så var det også med Israel. Men de fleste av dem tålte ikke opptuktelsen. De kom ikke med i fullendelsen. Det er også slik med oss. Først etterat vi er befridd fra åket sammen med verden og skjøgen, kan Gud opptukte oss som sønner.

De som er født av Gud, gjør ikke synd. 1. Joh. 3, 9. De tjener ikke syndens lov med sitt sinn. Disse har det håp å se Gud som han er, og dog står det om disse at de renser seg likesom han er ren, v. 2—3.

Peter skriver til de utvalgte etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, at de skal avlegge all ondskap og all svik, også hykleri og avind og all baktalelse. 1. Pet. 2, 1. Disse var gjenfødt til et levende håp, står det. De tjente altså ikke synden med sitt sinn, og dog klebte synden ved dem. Her er det en himmelvid forskjell mellom å vite at en gjør synd, og på at en får se at synden kleber ved seg.

Tenk etter! Når du vidner, da vidner du ikke for å søke ære, men for å oppbygge, men prøv deg om det ikke kleber noe æresyke ved det. Når du gir bort, gjør du det for å gjøre godt, men prøv deg om det ikke også kleber noe æresyke ved det. Du blir vist tilrette, og så blir du motløs. Prøv om det ikke er på grunn av æresyke. Gud velsigner ditt arbeide, og sjeler blir frelst. Du gleder deg og forteller det til andre, men prøv deg om ikke gleden over at sjelene blir frelst, er større ved at du er redskapet, enn om en annen er redskapet. Du skal lede et arbeide og er ivrig for å få noe gjennomført. Prøv deg om det ikke også kleber noe herskesyke og strihet med i ledelsen, osv., osv.

Vi er ikke i kjødet, og gjør det vi gjør, for å gjøre godt, men det heter: «Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet,» «— — han renser seg selv likesom han er ren.» Denne rensning kommer vi til i vår tjeneste for Gud om vi er oppriktige. Dette er helliggjørelse, som er vår frukt av tjenesten. Rom. 6, 22. Og først når vi er gått ut, så Gud har antatt oss som sønner og døtre, kan vi fullende vår helliggjørelse i Guds frykt. Da kan vi arbeide på vår frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. Da tjener vi Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! «For vår Gud er en fortærende ild.» Hebr. 12, 28—29.