Intet menneske kan se meg og leve

«Intet menneske kan se meg og leve.»

«Gud bor i et lys, hvortil ingen kan komme.» 1. Tim. 6, 16.

Likesom ingen kan se Gud fullt ut som han er i all sin hellighet, uten å måtte dø på stående fot, på sekundet — således kan vi heller ikke i sannhet (men bare på skrømt) se ett enkelt guddommelig lys rett i øynene uten at noe motsvarende i oss må dø.

Vi kan altså delvis se Gud og dog leve, men ikke uten at vi delvis må dø.

Men i alminnelighet er det ikke sant at noe i de troende dør, nettopp fordi de heller ikke i sannhet (med dødsens alvor) ser Gud — eller Guds levende ord — rett i øynene. Man forstår det på sin egen måte, ja, man tar både odden og eggene av sverdet. Følgelig kan man selv leve videre, leve seg selv, alle sine dager.

Menneskene, også de troende, er kolossalt overfladiske, ja, så å si utrolig overfladiske!

Det finnes svært lite, og sjelden, det som vi med rette kan kalle dødsens alvor!

Å gå dødens vei, det er lett å si, og lett å drømme om. Men hvor mange har vel gått denne vei, i sannhet?

Hvor mange hustruer med uomvendte menn har vel tatt dette ord om å vinne sine uomvendte menn uten ord alvorlig? Det ville i så tilfelle ha virket en død over dem, ja, en virkelig død. De ville ha kjent det som bokstavelig talt å dø! Så gjerne som de av hele sitt hjerte ville vinne sine menn, og så skulle de ikke holde foredrag for dem tross alt det lys de hadde, ja ikke ett eneste ord! — Og på samme måte med alle ord angående selve livet. F. eks. «gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» 1. Tim. 6, 6.

Hvem har vel i sannhet sett dette i øynene, slik at han nøyes med å kjøpe svært lite både av det ene og av det annet, nye klær, nytt til huset osv., osv. slik at det virkelig er inntrådt en død over all forfengeligheten, verdsligheten, storaktigheten??? — — —

Eller f. eks.: «Hold eder gjerne til det lave.» Rom. 12. Hvorledes er det gått med dette, kjære brødre og søstre?

Er døden inntrådt? Har ordet gjerne drept all ulyst til på alle måter å holde deg til det lave