To motsatte livsprinsipper

To motsatte livsprinsipper.

I. Ordne seg «etter alle kunstens regler» som om man skulle fortsette denne tilværelse i det uendelige (den kulturelle og sosiale utvikling og forbedring er i grunnen basert på dette gale prinsipp), enda man vet, og til stadighet ser at det ikke er slik. Man leser om dødsfall stadig vekk, og har selv vært i diverse begravelser, og ingen av de avdøde har vært såpass som noen hundre, eller noen tusen, år gamle engang!!!

Man er som åndsfraværende, og har på ingen måte lært å telle sine dager. Penger, og annet, kan man nok telle, men man kan absolutt ikke telle sine dager.

Tanken på døden skyver man hårdnakket og hårdhjertet fra seg, som om det var dumt å tenke på at man snart må herifra, enten man vil det eller ei!

Nesten alle mennesker, også de troende, tilhører denne klasse av dumrianer. Men bakk ut derifra hurtigst mulig, og forbli ei lenger blant disse dumme jomfruer!

II. Stadig innstille seg på å fare herifra. Gjøre seg reiseklar. Slå «teltpluggene» bare sånn løselig ned. Fordi man regner med ganske snart å skulle reise herfra, tar man det primitivt og lettvint, og tenker på hva man bør ha ordnet før avreisen, og på «alt» det man skal ha med seg. — — —

Følger man dette livsprinsippet, blir nesten hele ens liv annerledes, helt ulikt det vanlige. Man tenker annerledes, taler annerledes, og handler annerledes. — —

Skulle man fortsette her i det uendelige, da ble det en annen sak. Men nu er det nest før man skal dra avsted, og man kommer aldri tilbake til denne tilværelse igjen.

Slik tenker de ytterst få som i noe mon har lært å telle sine dager. Man teller da slik: 1, 2, 3! så er vi snart for alltid ferdig med dette! Adjø! Adjø! «Farvel! da jord!» Reiseklar er man når man seirer og triumferer over all bevisst synd, og jager etter helliggjørelse på alle områder. Man står da også i rett forhold til alt og alle, og har intet utestående med noen.