Rettferdiggjort i ånd

Rettferdiggjort i ånd.

«Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.» 1. Tim. 3, 16.

Ja, i sannhet er dette en stor gudsfryktens hemmelighet. Han ble ikke rettferdiggjort i kjød, nei, det står: «- - -, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3, 18.

«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18. «Fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud —» Kap. 8, 7.

Det var det samme kjød Jesus fikk. Han fikk kjødet fra Davids ætt. Rom. 1, 3. Hebr. 2, 14—16. Esau og Edom er forbilledet på kjødet. Og Esaias profeterer om Jesus: «Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning, kneisende i sin store kraft? — Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.» «Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med meg, så trådte jeg på dem i min vrede og trampet dem sønder i min harme.» «For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet.» «Og jeg trådte ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme, og jeg lot deres blod rinne ned på jorden.» Es. 63, 1—8.

Dette var profesien, og om oppfyllelsen står det slik: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Rom. 8, 3. Da Jesus var kommet i kjød, fikk han anledning til å hevne seg. Han trådte folkeslag ned i sin vrede. Han fordømte synden i kjødet. Loven kunne ikke hjelpe menneskene ut av kjødet — opp fra Edom. Denne hjelp brakte Gud oss, da han sendte sin sønn. Han forble ikke i Edom. Han ble ikke beseiret av synden i kjødet, og leflet ikke med den. Han nøt ikke det minste i kjødet. Nei, han hadde hevnens dag i sitt hjerte, og brakte død over alle folkeslag i Edom — fordømte synden i kjødet. Han ble rettferdiggjort i ånden. Etter kjødet kom han av Davids ætt, men oppstandelsen fra de døde beviste at hans ånd ingen delaktighet hadde i kjødet, men hadde beseiret det. Rom. 1, 3—4. For den som lever etter kjødet, skal dø. 8, 12—13. Og det står om denne hans kamp i kjødet for ikke å dø: «Og han har i sitt kjøds dager med sterke skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Hebr. 5, 7.

Det er på denne vei opp fra Edom — at Jesus ber oss å følge seg. Og vil vi følge ham, sier han, må vi hver dag ta vårt kors opp og fornekte oss selv. Den som finner sitt liv (sitt liv i kjødet), han skal miste det. Det er, ved Ånden å døde legemets gjerninger. Rom. 8, 13. Da finner man livet i Kristus. For vi står ikke mere i gjeld til kjødet, v. 12. Vi skylder ikke disse folkeslag i Edom noe. Skal vi følge Jesus, må vi også ha denne hevn i vårt hjerte. Ved Ånden får vi makt til å følge ham opp fra Edom. Da blir vi åndelige istedenfor kjødelige.

I denne kamp viser det seg om vi blir rettferdiggjort i ånd, eller om vår menneskeånd er enig og vil nyte noe i kjødet! Har vi denne Jesu Kristi hevn, da lider vi i kjødet og blir rettferdiggjort i ånd. I denne kamp kan vi væbne oss med den samme tanke, «at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1.

På denne vei får vi del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Når vi tar det slik, da kan det sies om oss: «Men I er ikke i kjødet, men i Ånden.» Rom. 8, 9. Prøvene åpenbarer dette. Ettersom lyset tiltar, åpenbarer det ting ved oss som ikke er godt. Det onde kommer frem på grunn av synden i kjødet, men har mitt sinn også del i det? Det er det store spørsmål. Paulus sier: «Da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» Rom. 7, 19—20. Det må jo prøves om det er sant. Unnskylder jeg det og bortforklarer det, da har jeg ikke denne Jesu Kristi hevn i mitt hjerte, og da blir jeg heller ikke rettferdiggjort i ånd. Men har jeg denne hevn, da åpenbarer det at mitt sinn tjener Guds lov. Jeg blir rettferdiggjort i ånd og lider døden i kjødet. Det er vandringen i lyset.

«Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8, 10.

Liv, det er samfunn. Blant dem som følger Jesus opp fra Edom — som blir rettferdiggjort i ånden — blir det samfunn. Å lage samfunn blant religiøse mennesker som er i kjødet, er umulig. De bortforklarer det gale de gjør, og de søker ære. Deres Ånd blir ikke rettferdiggjort og utløst fra synden i kjødet. De tretter og baktaler etter som lystene fører krig i lemmene. Jak. 4, 1—3.

Gud være takk som har åpenbart for oss den trange vei til livet, så Jesu bønn «at de alle må være ett», går i oppfyllelse iblant oss.