Vårt legeme

Vårt legeme.

Alt det verste som er blitt utført på jorden og alt det beste som er blitt utført, er utført med et legeme maken til vårt. Vi har muligheten i oss til begge deler.

«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18. Dette kjødet holder seg ikke i ro. «Fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud». Kap. 8, 7. Derved blir vi fristet. «Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst.» Jak. 1, 14. Her har vi muligheten til synd og død — bortstøtt ifra Gud, v. 15. Men vi har også muligheten til livets krone, v. 12.

Lever vi etter kjødet, skal vi dø. Men vi har fått den Hellige Ånd, og vi kan ved Ånden døde legemets gjerninger. Rom. 8, 13.

«— — Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Rom. 7, 25 og 8, 1.

Så fort jeg tjener syndens lov med mitt sinn, kommer fordømmelsen. Men da er jeg heller ikke i Kristus.

«Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i meg.» — «For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» Rom. 7, 20—23.

Det er veldig hvilken innvirkning synden i kjødet har på oss, uten at vi forstår det. Det ser vi tydelig i Jak. 4. All ufreden og all striden kom av lysten som førte krig i lemmene. Det var jo troende mennesker. De bad for å få noe de kunne øde i sine lyster. Hvorledes kunne de da tro at det nyttet å be til ham som har øyne som ildsluer? Jo, de var i mørke og forsto det ikke. Jakob måtte kaste lys inn i dette mørket. De som hadde lyst til Guds lov, kunne da bli utfridd fra syndens lov i lemmene, den som hadde tatt dem til fange. Det er ingen sak å hjelpe mennesker som tjener Guds lov med sitt sinn. De andre kan ikke hjelpes før de omvender seg.

Vi leser om Paulus og Barnabas som kom til en skarp strid om hvem de skulle ha med seg, og de skiltes. De syntes forskjellig. Det var ikke annet enn synden i kjødet som gjorde at de syntes forskjellig. Hadde de hatt herliggjorte legemer, var de ganske sikkert ikke kommet til den striden. Nu derimot i et forkrenkelig legeme, med syndelegeme i, var det anledning til å se det forskjellig. Men hvis synden i kjødet hadde fått makt over deres sinn, da var det kommet noe ondt i deres hjerter, og de var blitt fiender. Det skjedde ikke. Broderkjærligheten var nok like varm.

Vi ser Kefas og Barnabas hyklet. Gal. 2, 11—14. Ja, hva var det, uten synden i kjødet som tok dem til fange? Peter var Jødenes apostel, og de hensynene gjorde at han ikke så klart. Paulus som var hedningenes apostel, så klart og satte lyset i staken. De tjente alle Guds lov med sitt sinn, så det kom intet ondt i hjertet. Broderkjærligheten ble ikke rokket. 2. Pet. 3, 15.

Ettersom lyset tiltar i vårt liv, får vi se hvorledes vi er blitt tatt til fange under syndens lov i lemmene, og da kommer dette sukket: «Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! —» Rom. 7, 24—25.

Alle vi som har lyst til Guds lov etter vårt innvortes menneske, har dette sukket så lenge vi er i legemet. Men så lenge pågår også vår utvikling. Dette er læreguttsukket, som ikke får utført det med legemet sitt, slik som han har lyst til etter sitt innvortes menneske. De som ikke er disipler — som ikke er under utvikling — som ikke har lyst til Guds lov — de har ikke dette sukket. For dem blir det fort godt nok. De søker bare å slippe så lett fra det som mulig. Men de som har lyst til det gode, de får aldri gjort det godt nok.

«Men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» Rom. 8, 23.

Når blir vi altså løst fra dette dødens legeme — dette sukket «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» — Ved legemets forløsning. Når Jesus kommer for å hente sin brud.

Vi som har «Åndens førstegrøde.» Det er Åndens arbeide med oss for å fremstille oss som en ren jomfru for Kristus. Ånden overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom. Den arbeider med alle mennesker for å føre dem til Jesus. De fleste oppnår ikke mer enn syndenes forlatelse, men vi som har Åndens førstegrøde, er uttatt til å likedannes med Kristus. Vi har lyst til Guds lov, og har ikke trellens sukk fordi vi må gjøre det gode, men vi har disippelens sukk over at det ikke blir så mye og så godt som vi har lyst til. Vi står i denne troens strid: Sinnets kamp mot den annen lov i lemmene. Her blir det seier ettersom lyset tiltar. Det blir vekst i Kristus, og Åndens frukt tiltar i Åndens samfunn. Så lenge vi er i legemet, har vi denne mulighet. Når vi går ut av legemet er det slutt på veksten og løpet og troens strid. Det Guds ord som da er legemliggjort ved gjerning, blir da vår skatt og herlighet i all evighet.

Må Gud mektig styrke oss alle, så vi aldri tjener syndens lov med vårt sinn, men gjennom alle fristelser vinner livets krone.