Kunnskapen om Kristus Jesus

Kunnskapen om Kristus Jesus.

«Og likesom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige.» Rom. 1, 28.

Her tales til Guds folk, og det er jo de som Gud med rette kunne vente det av, at de ville høre ham, og gå hans veier.

«Fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket.» Rom. 1, 21.

At denne verdens mennesker, som ikke kjenner Gud, lever etter sin egen vilje og i all slags synd, er jo sørgelig nok. Men at de som kjenner Gud, vender seg ifra ham, så de ringeakter det de hører om Guds store gjerninger i Kristus Jesus, og om hans store frelse og den vei som fører til sann lykke og sant liv, ja, hvem kan forstå sådant?

Ethvert menneske står jo på valg her i livet, og selv om man går med kjødets dårlighet og tilbøyelighet i seg, så taler Gud fra morgen til kveld, og enhver får anledning til å velge hvem en vil høre, enten Gud eller Satan.

Så valgte de da, og «brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap», og Gud svarte dem med å «overgi dem til et sinn som intet duger», og da var det bare å gå ut i synd og usømmelighet, og enden ble fortapelse.

Så gjorde Gud den gang, og han er den samme uforanderlige. Salige er derfor hver den som hører og tar imot av Jesus Kristus, så han får del i Kristi liv, mens han er her på jord.

På skolen er det et pensum for hver klasse, dvs. en viss mengde som læres bort. De som er flittige, lærer det, men med de andre blir det så som så. Når de flittige går ut av skolen, har de kunnskap om de forskjellige ting, og som det heter at «kunnskap er makt», så har de med seg en makt ut i livet ved den kunnskap som de har mottatt på skolen.

Jesu disipler går også på skole og lærer. De mottar kunnskapen om ham, Jesus Kristus, og de som er hørsomme og lydige, får en veldig makt derved, som gjør dem dugelige til det arbeidet som Gud skal ha gjort her på jord. For her er spørsmål etter arbeidere som er fagfolk, og som er dugelige til å overgi kunnskapens skatter til andre som igjen er dugelige til å føre det hele videre, uten avkortning.

Paulus forstod verdien av kunnskapen om Kristus Jesus, og han kom også til å eie Jesus Kristus i liv og lære. Han sier jo: «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!» 1. Kor. 11, 1.

«Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap, ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Jesus Kristus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus.» Filip. 3, 7—8.

Behøvde han å lide tap på alt for å vinne Kristus? Ja, det er hva enhver må gjøre som vil bli en Jesu disippel. Og kunnskapen om Kristus Jesus ble ham så dyrebar at han aktet alt det han før verdsatte og syntes var stort, som skarn mot det å eie Kristus.

Her er også vår vei i Kristus. Ingen kan være Jesu disippel uten han oppgir alt det han eier. De som ikke bryr seg om denne kunnskap, får heller ikke del i livet, og derfor heller ikke del i herligheten.

De som har fått del i kunnskapen om Kristus, må gjøre seg bruk av den, slik at de lever etter den. Derved får de del i løftene. Det er altså ikke nok å stanse ved at: Nu har vi kunnskap! Den må leves, ellers blir den bare til dom. Og Gud er ikke med den sjel, som ikke vil gjøre det han har lært.

«Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted! For vi er en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt, for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette.» 2. Kor. 2, 14—16.

Enhver som gir seg hen til Gud og er lydig mot ham, får seier over synden, og blir ganske naturlig en kunnskaps duft fra Jesus Kristus, og en Kristi vellukt for Gud. De dufter av liv for alle som tar imot og lar seg frelse, og er en duft av død for de vantro og gjenstridige. Og hvem er vel dugelig til dette? Det er i hvert fall ikke de som synes godt om seg selv, som nok har fått kunnskap, men er blitt oppblåst, og som alltid har det travelt med andre, nemlig hvordan de burde være. Men de som er ydmyke og elsker Gud, så de holder hans bud, de har en herlig duft. Det er noe man kjenner når man er i deres nærhet, eller hører dem.