Profeter

Profeter.

Han som ga oss noen til apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, han hadde selv vært ved jordens lavere deler. Derfor tar han også de han ansetter til tjeneste i menigheten, ifra det lave.

Gud er vred på alt høyt og stort, og han har sagt at han bor i mulmet. Den som kan hvile og være tilfreds der nede i det lave, skjult under vanærens dekke, han kan brukes som tjener i Guds hus.

Profetens tjeneste i menigheten fyller et stort behov. Hans tale er til oppbyggelse, formaning og trøst, og han åpenbarer hjertenes skjulte tanker og råd, så de refses og dømmes.

Det er godt og velsignet og fullkomment med profeter i menigheten, slike som er salvet og innsatt av overhyrden selv, så de ikke bare er læremestere, men fedre som kjenner ansvar.

Slik som de sanne Guds profeter virket og arbeidet i de første menigheter, var det meningen at det skulle fortsette inntil enden. Men etter hvert som menighetene fikk større utbredelse, sank det åndelige høye nivå og predikanten overtok profetens plass. Det ble altfor besværlig i lengden å våke og be og holde seg så nær Gud så en alltid hadde et ord ifra Herrens munn. Det var lettere å betale en mann til å være prest, enn selv til enhver tid å kjenne byrden av alltid å ha mat å gi.

Jesus ville ikke de skulle miste den byrden. Han sier til menigheten i Tyatira at han ikke ville legge noen annen tyngsel på dem enn at de skulle holde fast på det de hadde. Det må ikke tillates noe svikt eller synkende tendens i arbeidet med det Gud har gitt en.

Når man samles til møter og det fattes brødre som har vandret i Ånden, da har man ikke åndelig mat å gi, og det åpnes vei for predikanten. Han har det på en annen måte. Han er gjerne begavet og kan uten særlig anstrengelse holde det gående med underholdende tale, ja, enkelte kan også ha gedigent innhold. Om hans hensikt til å oppvekke folk og styrke de troende til å holde ut, er god, så har han intet syn for de tilstedeværende som Kristi lemmer. Han har ingen forståelse av og heller ikke tid til å føre den enkelte frem til å bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Ef. 4, 11—12.

Profeten derimot har en brennende nød og lengsel etter å føre hver enkelt frem til virksomhet etter Åndens virkninger. Han tar ikke unødig tid bort fra møtet, da han er levende interessert i å få høre de andre. Han har et direkte budskap fra Gud som han bærer frem i Ånd og kraft, og setter seg ned når Ånden slutter å virke.

Ordet sier at vi alle kan tale profetisk. Vi må derfor komme til menighetssamlingen som til et arbeidssted, ikke til et hvilested. En må kjenne tyngden av Kristi åk, det blir menigheten til gagn og en selv til hvile og fred.

Profeten synger med forståelse: «Nu Guds menighet skal bygges, Kristi legem her på jord.» Han legger vinn på å få alle til å forstå sitt kall og til å benytte sine nådegaver. Vi skal ikke komme til møtet bare for å høre og nyte, men føle ansvar og kjenne at vi har en tjeneste, slik at vi kommer fylt og inspirert.

Her er det godt å gi akt på seg selv og på læren. Er jeg satt av Gud i menigheten? Er jeg meg bevisst min nådegave og min tjeneste? Tjener og formaner jeg bevisst for å hjelpe hvert lem frem til den virksomhet som er tilmålt enhver især?

Profetens tale dømmer alle og refser alle, og den vantroe faller på sitt ansikt. Han åpenbarer også den troendes tanker og råd. Det kan være tanker som binder sinnet fast til forkjærte meninger, så en med god samvittighet unndrar seg sin tjeneste. Her blir profetens hjelp til de bundne i forhold til hvor langt han selv er løst og fri og glad. Når profeten løser den vantroe, blir det til omvendelse, men når han løser den troende fra hans tanker og råd, blir det til helliggjørelse.

En kan være predikant i kraft av de nådegaver en har, men profet bare etter det liv en lever.