Lyst til det gode!

«Derfor beder vi og alltid for eder at vår Gud må akte eder verdige for sitt kall og mektig fylle eder med all lyst til det gode og virksomhet i troen.» 2. Tess. 1, 11.

Lyst til det gode, det er noe helt annet enn trelldom. Mange strever og ber: Fyll meg og bruk meg! Man vil gjerne bli noe i Guds rike, og så måler man seg med de andre. Syns man da at det går smått med seg, taper en motet. Hvorfor taper man motet? Jo, man synes ikke man blir noe. Det er ikke å ha lyst til det gode.

Den som sparker fotball med tanke på å komme på landslaget, han kan jo ha lyst til å sparke, men æresyken driver ham. Lykkes det da ikke som han tenkte det, blir han fristet til å gi opp.

Den derimot som har lyst til å sparke, han bare sparker. Han tenker ikke på landslaget, han bare sparker. Han er kanskje ikke så flink, men han skal heller ikke være noe. Han har ingen fristelser i retning av å miste motet, nei, han bare sparker, for han har lyst til det. Han får vel ikke være med på landslaget, men ingen kan jo hindre ham i å sparke fotballen. Han har lyst til å sparke, og han sparker og er lykkelig og glad.

Slik må det også være med oss og det gode. Vi har lyst til Kristi dyder. Det er ikke noen plass vi søker. Ingen kan gå i veien for oss, nei, vi bare «sparker» — vi bare øver oss i gudsfrykt — Kristi dyder. Det går dårlig med oss, og bedre med de andre. Ja, da har vi jo forbilleder. At det går dårlig, bringer oss ikke i anfektelser, nei, vi har lyst til det gode. Vi bare øver oss i Kristi dyder. Hva annet skulle vi vel gjøre? Vi har rikelig anledning til å øve oss, og vi lever et herlig og lykkelig liv.

At slike fotballspillere kommer med på landslaget, er jo ganske naturlig, men det menneskelige anlegg betyr jo meget i den sak. Det er dog sikkert at en som har sin store lyst i å gjøre det gode, kommer med i opprykkelsen. Gud ser jo til hjertet og gir nåde, så våre menneskelige anlegg betyr intet. Mot et slikt sinnelag har Satan ingen makt.