Fra døden til livet

Fra døden til livet.

Ved fallet er alle mennesker kommet under dødens herredømme. Ved Jesus har alle anledning til å komme ut derfra, ennu mens man lever her i verden. Jesus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, verdens forbannelse, dødens forbannelse, ja all slags forbannelse og inn til det evige livet i Jesus Kristus.

Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene, den som ikke elsker, blir i døden. 1. Joh. 3, 14. Dette er noe bestemt og avgjort: Vi vet at vi er gått over fra døden til livet! Og hvorfor visste de det? Fordi de elsket brødrene. Det er kjærligheten. Kristi kjærlighet, som gjør så store ting. Og hvorledes er den i forhold til det man i alminnelighet ser og hører?

I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. 1. Joh. 4, 10. Om vi hadde elsket Gud, kunne det ikke gi forklaring på kjærligheten, men at Gud elsket oss som var syndere og gjorde ham imot, det er forklaringen. For om I elsker dem som elsker eder, hva lønn har I da! Gjør ikke også tolderne det samme? Men at vi elsker hverandre, slik som enhver er, det er et så kraftig vidnesbyrd at det sier oss, at vi er gått over fra døden til livet.

Som mennesker er vi alle forskjellige i måten å ta tingene på, og dette byr på vanskeligheter av alle slag, inntil man får kjærligheten, for den tåler alt, utholder alt, tror alt, håper alt, både når det gjelder en selv og når det gjelder andre. Vanskelighetene blir borte! Halleluja!

En mors kjærlighet kan strekke seg langt, men den frir ikke fra døden, fordi den er drevet fram av et menneskes vilje.

Om man gir til føde for fattige alt det man eier, og om man gir sitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det intet. 1. Kor. 13, 3. Alt står da i forbindelse med menneskeviljen, og den gagner intet, derfor sier Jesus: Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Joh. 5, 30.

Vi må lære å høre Åndens røst og gjøre deretter, for det som vi selv finner på, gagner intet.

Mange lever sitt liv og pines og plages av det andre er og gjør. Det er å være i døden, og i denne stilling håper man på at den andre skal rette på seg omsider. Det er et forfengelig håp. Derimot kan man ved ydmykhet få Guds nåde til å elske alle slik som de er. Da er plagen over, og hvile og salighet kommer istedet. Hva er så hendt? Jo, man har fått kjærlighet til sine stakkars medmennesker, som før var så slemme, men nu synes helt annerledes, og du får virkelig tro på at man kan bli ett.

Som gull i en smelteovn prøver han deg, og som et fullkomment offer tok han imot deg. Visd. 3, 6.