Prøvelsens årsak

Prøvelsens årsak.

Broder X blir møtt med krasse ord av den ene. Av en annen blir han baktalt. En tredje bryr seg ikke om ham. En fjerde behandler ham sjofelt og urettferdig. Av femtemann blir han hånet og latterliggjort. Av sjefen får han alltid det «simpleste» arbeid å utføre. En dag mister han sin stilling. Siden blir han syk. Og alt dette virker på broder X som en prøvelse. Og det er forvisst ingen skam, så lenge han består prøven.

Men hvorfor virker det ene og det annet som prøvelse på ham? Fordi broder X har en ond natur, dvs. fordi det i hans kjød bor intet godt.

Det er altså det onde som bor i X’s natur, som er årsak til prøvelsen. De ytre omstendigheter, hendelser og forhold bare utløste prøvelsen og ga broder X ypperlige anledninger til å komme årsaken til livs, nemlig det onde i ham selv. Og så er spørsmålet om broder X er ydmyk og sannhetskjærlig nok til alltid å erkjenne dette og benytte anledningen til frelse.

Hadde han vært Gud lik, dvs. hadde han ikke hatt det onde i sitt kjød, hadde prøvelsen ikke vært noen prøvelse for ham. Gud fristes ikke av det onde. Det er fordi man blir fristet, at det ene og det annet virker som prøvelse på en.

«Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noe å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.» Job. 35, 8.

Broder X kjenner altså at andres ugudelighet «har noe å si» for ham, nemlig ved at han derved kommer i prøvelse. Men prøvelsens årsak er alltid: «Jeg selv».

Gud gi oss alle å forstå dette og til å være ydmyke nok på prøvens dag! O, hvor mange bønnesvar som er blitt hindret på grunn av mangel på ydmykhet og selverkjennelse!