Bare i håp til Gud!

Bare i håp til Gud!

«Bare i håp til Gud er min sjel stille, fra ham kommer min frelse.»

Det skal stor ydmykhet til bare å håpe på Herren. I forbindelse med å få sin sjel til å være stille sier David: «Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øyne er ikke høye, og jeg gir meg ikke av med ting som er meg for store og for underlige.» Sal. 131.

Så lenge man krever, er man urolig, og mener en seg å forstå noe, er en også urolig, men ydmyker man seg under Guds veldige hånd og kaster all sin sorg på ham, da blir man stille. 1. Pet. 5, 6—7.

Meningen er at vi skal ha hvile i Gud. Og vi går inn til hvilen, vi som tror. Hebr. 4, 3. Når en ikke hviler i livets vanskeligheter, er det ikke annet enn ens egen synd som gjør en urolig. Man må ydmyke seg for å erkjenne det, så en blir renset.

«I elskede, undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig.» 1. Pet. 4, 12. Forstår en ikke at en skal renses, da syns en at det er underlig, og er en ikke så ydmyk at en regner med at en trenger å bli renset, da blir det også underlig.

Gull renses i ild, og så lenge gullet bevrer i smeltedigelen, er det slagg i det, men når slagget er utrenset, da bevrer det ikke lenger. Det er heller ikke annet enn synd som gjør oss urolige. Er en kommet til troen, slik at en har overgitt seg til Gud og tror at han har omsorg for oss, at han har talt alle våre hodehår, hvorfor er en ikke da stille?

Det skjer ikke en ulykke i en by uten at Herren har gjort det. Am. 3, 6. Hva er en så redd for? Er en ikke overgitt i Herrens hånd? Mener en at Herren gjør noe som ikke er gagnlig?

Når vi leser salmen, ser vi det er gruelige ting David er utsatt for. De rådslo bare om å styrte ham. De hadde sin lyst i løgn og hyklet for ham. De stormet løs på ham for å bryte ham ned. Kan vi bli utsatt for noe verre? David satte sin lit til Herren, og hans sjel var stille. Ja, hvorfor er man ikke stille?

«Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har, for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg, så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte, hva kan et menneske gjøre meg?» Hebr. 13, 5—6. Ja, hvorfor er man urolig?

Å være stille i tro til Gud er ikke det samme som at man ikke skal stride og be. Nei, det står: «I folk. Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt.» Sal. 62, 9.

«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse, og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» Fil. 4, 6—7.

Når hjerte og tanker kommer utenom Kristus, da kommer uroen, tretten og misnøyen. Når vi alene i håp til Gud har brakt vår sjel til å være stille, kan vi utøse vårt hjerte for ham. Da kan vi stride i våre bønner for ektefelle, barn, naboer, arbeidsforhold og menighet. De ti speiderne hadde ikke hvile i striden, men det hadde Josva og Kaleb. Det er lett å høre og se når menneskene er i kamp, om de har hvile eller ikke.

Det alminnelige er, når vanskeligheten kommer, at man forsøker å unngå den — flykte fra den — istedenfor å utøse sitt hjerte for Gud og få visdom til å ta den — leve seg igjennom den. I denne forbindelse skriver Jakob: «Men dersom noen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.» «For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis.» 2. Kor. 10, 3—6.

Bare i håp til Gud kan vi få denne stillhet — hvile — så vi kan motta visdommen der ovenfra, disse mektige stridsvåpen for Gud, og stå etter å ha overvunnet alt. Ef. 6, 13.