Guddommelig kjærlighet.
Er man fylt av guddommelig kjærlighet, da tenker man på de andre, på hver enkelt, hva de trenger til å høre, hva som i hvert tilfelle kunne tjene dem best. Kjærligheten består da nettopp deri at man just sier eller gjør dette, uten å tenke på hva man derved selv kunne komme til å risikere, f. eks. ved at det ble misforstått eller tatt ille opp av vedkommende eller av andre.
Den alminnelige store misforståelse av Kristi kjærlighet, er jo at man mener det alltid nødvendigvis skal være noe søtt og behagelig noe. Noen større feiltagelse kan man neppe få gjort.
Behovene er høyst forskjellige. Snart trenges det påminnelse og formaning, snart undervisning, snart irettesettelse, snart tukt, snart trøst, snart mildhet, snart strenghet, snart advarsel, snart heder og ære, snart at man tier, snart at man taler, snart at man bøyer seg i en bråvending, snart at man står fast og urokkelig som en ambolt, snart at man åpner seg, snart at man lukker seg (overfor åpenmunnete mennesker), snart kalddusj, snart balsam i såret, snart forsvar, snart angrep, snart et spørsmål til ettertanke, snart rett på saken, snart en omgående bevegelse osv., osv.
Å gjøre, eller si, akkurat det man etter egen bedømmelse tror er det aller beste, enten det svir eller ei — det er ublandet, ufarget, ekte guddommelig kjærlighet, uten noen som helst tanke på seg selv. —
La oss søke å bli fylt til randen av dette guddommelige «stoff»! Av den drivkraft. «Super-kraft-bensin», uten rusk på bunnen!
Den tåler alt og alle! Vidunderlige «stoff»! Blir aldri trett og lei av noen!!! — Det er noe å være full av. — — —