Å jage mot det fullkomne

Å jage mot det fullkomne.

Hebr. 5, 12—6, 3. På tysk står det i 5, 12 at de trengte til å bli lært de første bokstaver, altså a, b, c av de guddommelige ord. I kap. 6, 1 og 2 står det hva a, b, c inneholder: Omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, dåp, lære om håndspåleggelse, altså åndsdåp og helbredelse, om de dødes oppstandelse, om evig dom, og selvsagt alt lignende, f. eks. forsoningen, brødsbrytelse, tusenårsriket.

I 6, 1 står det at dette skal vi gå forbi, og på tysk at vi skal gå fra det eller la det ligge, og på norsk: skride frem mot det fullkomne. På tysk står det at vi skal fare avsted til fullkommenheten. Dette stemmer med hva Paulus sier: Ett gjør jeg idet jeg jager frem.

Akkurat som de den gang atter og atter la grunnvollen, eller med andre ord holdt på med a, b, c-en, slik er det også i dag. Og hele saken er at man hverken tror på å nå noe fullkomment, eller at man i sannhet har noe hunger eller tørst der etter, eller at man vil betale prisen for å nå det. Og nettopp derfor blir det også som det står i 6, 3 at det fullkomne kan vi bare nå hvis Gud tillater det.

Det siste i særdeleshet er nok en høyst ukjent sannhet. Han tillater nemlig ikke slike vantroe, likegyldige mennesker som ikke er i stand til å verdsette det guddommelige og fullkomne, å nå dette herlige liv.

Slike mennesker har mere interesse av nådegaver og begavelser, musikk og store forsamlinger, og alt det ytre ved gudsdyrkelsen, enn av det guddommelige liv hvortil vi er kalt. Og just derfor vil de heller aldri kunne nå det, og kommer nok som de dårlige (på tysk: dumme) jomfruer, til å bli stående utenfor, når Kristus henter sin brud. Ja, det er ingen spøk!

Man kunne jo tenke, som de fleste vanligvis gjør, at apostelen i denne forbindelse ville understreke hvor viktig det var med begynnelsesgrunnene. Vi ser dog tydelig her at han ikke gjør dette, enda så nødvendige de er. Det er typisk at sjeliske, kjødelige mennesker jevnlig plages av en slik unødig omsorg.