Ransake seg selv

Ransake seg selv.

«Ransak eder selv om I er i troen!» 2. Kor. 13, 5. «Mon han da vil finne troen på jorden?» Luk. 18, 8.

Troen på syndenes forlatelse er det meget av, men den troen som får en til å slutte å synde, og som forvandler en etter Jesu Kristi billede så en får del i guddommelig natur, finnes omtrent ikke.

Menighetens engel i Efesus manglet denne dyre tro så fullstendig at han fikk valget mellom å omvende seg og gjøre de første gjerninger, eller å forbli som han var og hans lysestake bli flyttet.

Smyrnamenighetens engel fikk det velsignede vidnesbyrd at han var rik, dvs. rik på det gode. Det er trosstyrkende å vite at det går an å oppnå et slikt vidnesbyrd også i våre dager, og etter det må vi jage.

Engelen for menigheten i Pergamum ble bebreidet for at han hadde noen i menigheten som holdt fast ved Bileams lære, en åndsretning fra kjødets og lystenes verden.

I Tyatira hadde det gått enda lenger. Der hadde de som var besmittet av denne åndsretning, endog noe å si i menigheten. Holder vi prøve her overfor ham som har øyne som ildsluer?

Menighetens engel i Sardes ble av Jesus regnet som død. En så forferdelig tilstand kan inntreffe for en forstander i Guds levende menighet.

Jesu ord til menighetens engel i Filadelfia er dyrebare. Jesu ord om tålmodighet hadde han levd og omsatt i sitt liv til fullkommenhet.

Laodikeamenighetens engel er den syvende som får sin tilstand åpenbart, og den er forferdelig. Du er lunken, lyder det. Og det er så vemmelig i Jesu øyne at han avskyr hele personen.

Disse syv menighetsforstandere fikk sin sanne tilstand åpenbart. For de godes del var det velsignet. De hadde vandret i lyset og lagt vinn på å holde prøve, og det hadde lykkes for dem. De dårliges feil var at de ikke hadde ransaket seg om de var i den troen Jesus søker å finne.

At tjenere som er satt i Guds menighet til å vokte den hjord han vant seg ved sitt dyre blod, og som er omsluttet av overhyrdens høyre hånd, kan falle så dypt, det må gi oss den rette frykt. Da Jesus sa til disiplene at en av dem skulle forråde ham, sa de til ham hver for seg at det er vel ikke meg, Herre?

De menighetsengler det gikk galt med, manglet denne hellige frykt. Engelen i Efesus fikk derfor beskjed om å gjøre de første gjerninger. Den hellige frykt og den ydmykhet han hadde i begynnelsen og som ga hans kjærlighet varme, var det han måtte omvende seg til.

Saul ble forkastet av samme grunn. Han forlot det å være ringe i sine egne øyne, og i overmot fryktet han ikke lenger hverken Samuel eller Gud.

En bror som gjør de første gjerninger er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker. Mangler den kjærlighet i ens liv som gjør en ringe i sine egne øyne, har en Gud imot seg. Det hjelper ikke om en har arbeide og tro og tålmodighet og har arbeidet meget «i Herren». Såsant en har noe av det stoffet i seg som er motsatt av å være ringe, så er man vederstyggelig i Guds øyne.

«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop!» 1. Tess. 4, 16. Da er det for sent å rette på noe, men i dag er det nåde å få til å sette alt i rette skikk.