Hvorfor er man ikke Herrens tjener?

Hvorfor er man ikke Herrens tjener?

«Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet.»

Apostelen sammenligner i Hebreerbrevet den gamle og nye pakt. Israel hadde mange forskjellige slags ofringer. Når de syndet på forskjellig vis, skulle de ofre. Av disse offer fikk prestene sin del, og det står at prestene levde av folkets synder. Hos. 4, 8. Denne tjeneste var telttjeneste. Vi kan sammenligne teltet med vårt legeme. «Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet.» 1. Kor. 6, 18. Synden i kjødet kommer frem i gjerning. Da har det passert hjerte og sinn. Det må erkjennes så man får syndenes forlatelse og blir ren. Dette kan vi sammenligne med telttjeneste. Det blir en tjeneste for folket. Det er en stor herlighet over denne tjeneste, og dette er den mest alminnelige tjeneste. Man holder på med syndenes forlatelse. Det er de første grunner i Guds ord. Lenger var ikke Hebreerne kommet, enda de etter tiden burde ha vært lærere. Hebr. 5, 12.

Kunne man bare holde teltet rent, var jo det en stor herlighet. Men iblant de religiøse i dag florerer det en masse synd, uten at den erkjennes. Også telttjenesten ligger nede, og kristennavnet spottes og foraktes blant menneskene.

Men disse som gjorde telttjeneste for folket, kom ikke inn i det aller helligste. De fikk ikke stå for Guds åsyn. Esek. 44, 11—16. De fleste som tjener Gud, blir bare tjenere for folket. De kommer aldri lenger enn til å gjøre telttjeneste.

«For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren, derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!»

Kjøttet av disse offer måtte ikke etes. 3. Mos. 6, 23. Det legemet var et helt offer. Slik var det med Jesus. Han ble korsfestet utenfor leiren forat han kunne hellige folket ved sitt blod. Jesus trengte aldri til telttjeneste. Det kom aldri synd ut fra hans legeme. Ved telttjenesten blir synden dømt utenfor legemet. Men i Jesus ble synden fordømt i kjødet. Rom. 8, 3. Hans legeme var et offer. Derfor kunne han stå for Guds åsyn og velsigne menneskene. Slik formanes vi til å gå ut til ham, og der bli ett med ham i det ene offer, så også vi kan stå i helligdommen og velsigne menneskene.

Når man synder, så er det fordi legemet ikke er satt inn som offer. Man vil nyte verden. Ved legemet kan vi nyte det jordiske. Men da kommer også synden frem, og det må gjøres telttjeneste. Om en har oppgitt alt, blir man også fristet, men når legemet er satt inn som offer, blir synden fordømt i kjødet. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud, og da tjener man ikke for menneskers åsyn. Når legemet er et offer, da kan en velsigne sine fiender, gjøre vel imot den som forbanner en. Da er man Herrens tjener. Svært få når frem til det.

De fleste har det slik at de er bekymret for denne verden. Når de setter seg ned for å lese Guds ord, har de ikke den hvile i sitt indre som må til for å høre Åndens røst. De blir minnet om sin synd — sin utålmodighet, ondskap osv. — og de har krav til andre. De kan ikke få Åndens åpenbaringer. De får ikke trede nær til Guds bord. Kunnskap og læren kan de tilegne seg, men de får aldri åndelig mat å frembære. Er de erkjennende og tro der i telttjenesten, så er det alltid godt å høre disse vidne, men Ordets tjenere er de ikke, om de har aldri så gode talegaver.

Skal en være tjener, må en ha det som det står i 1. Kor. 7, 29—31. Når en ikke er ofret, og når en søker sitt eget, da har en det vanskelig med sin hustru. Når en gråter, er det fordi det ikke går som en vil. Når en gleder seg, er det fordi en har fått viljen sin igjennom, og når en kjøper, kjenner en seg som eier. Man er interessert i verden, og kan ikke bruke den som den som ikke bruker den. Og dermed har man ikke ro i sitt indre til å høre Herrens røst.

«Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» 2. Kor. 3, 18.

Herrens herlighet, det er Kristi dyder. De fleste ser ikke Herrens herlighet når de hører Guds ord, men de blir minnet om sine synder. De blir minnet om at de er sure og gretne, bekymret og gjerrige og har vanskelig for å tåle sine medmennesker. Det blir dem bevisst når de ved forkynnelsen får alvor over seg. Ordet blir dem bare til telttjeneste.

Men det var jo Herrens herlighet vi skulle se. Da må vi være frigjort fra synden. Våre hjertets øyne blir da under forkynnelsen salvet, så vi ser en større fylde av Kristi dyder enn vi har. Det virker glede. Vi blir grepet av Kristus. Da får vi noe å strekke oss ut etter. Det blir lovoffer for Gud: «Frukt av lepper som lover hans navn.» Ved dette større lys og denne større fylde av Kristi dyder blir legemet enn mere ofret. Den nye og levende vei går gjennom kjødet. Det blir ikke telttjeneste, men synden blir fordømt i kjødet. Da blir man Herrens tjener, og kan frembære Guds ord i Ånd og kraft.