Dere er ikke i kjødet

I er ikke i kjødet.

«For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til.» Det er alt det som er jordisk. «Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.» Rom. 8, 5—9. Det er alt det himmelske, der Jesus er. Kol. 3, 1—3.

Enten du er i kjødet eller ikke, så har du et kjød. Det er likt for oss alle. Er du i kjødet, da er det å fristes det samme som at du synder. Du attrår med ditt sinn det samme som lystene attrår. Men derfor er det ikke sikkert at du gjør alt det lystene krever. Du må ta hensyn til menneskene og din ære. Og er du troende, har du også en religiøs ære å ta vare på. Du kan oppnå en delvis ytre seier, men ikke i tankelivet. Du har ikke bare synden i kjødet, men også i hjertet. Du begjærer.

«Men I er ikke i kjødet, men i Ånden.» Da attrår man ikke det som kjødet attrår. Man hater det. Man tenker ikke på menneskene, slik at en har noen ære å ta vare på. Man hater kjødet med dets lyster og begjæringer. Da har man synden i kjødet, men ikke i hjertet. Da får man seier også i tankelivet.

«Jeg derimot er kjødelig, solgt under synden.» «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» «Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i meg.» «For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» Rom. 7, 14.

Dette skille Paulus her skriver om, må en ha klart for sin bevissthet om en bestemt skal kunne stride troens gode strid, ellers blir det en fektning i luften. Er man i kjødet, attrår man de jordiske ting, og har ikke dette skille. Da vet en ikke om det er en selv eller synden som bor i en, som har gjort det. En kjenner seg uren fordi en kjenner i hjertet at en attrår det som hører kjødet til. Kampen blir en kamp i hjertet om hvor meget eller lite en skal nekte sine lyster av de jordiske ting. Det er ingen helliggjørelse.

Denne kamp hadde ikke Paulus og heller ikke de hellige i dag. Den saken er avgjort en gang for alle. Lystene skal ingen ting ha, og verden og de ting som er i verden, aktes for skarn. Men når Paulus skriver at han gjorde det han hatet, da sier han: «For hva jeg gjør, vet jeg ikke.» Her taler han om å gå fra lys til lys. Det han ikke vet at han gjør, kan han ikke hate. «Jeg som vil gjøre det gode,» sier han. Her var det ikke spørsmål om hvor meget godt han måtte gjøre eller hvor lett han kunne slippe fra det. Nei, det å gjøre godt, det var det han ville, likesom en som vil bli kunstmaler. Han kan ikke få gjort det godt nok, og han ser en annen lov i lemmene, som strider mot loven i hans sinn og tar ham til fange. Det onde ligger ham for hånden. Her fører han en strid mot den annen lov i lemmene helt til han er fullkommen. Og det blir en kunstmaler aldri. Alltid kommer det frem noe han hater. Han ser alltid noe herligere enn han er istand til å utføre. Ved øvelse forvandles han til det bilde han ser. Den annen lov i lemmene blir dødet, og lyset øker, og kampen fortsetter så lenge han lever.

Slik skriver og Paulus: «Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det.» Fil. 3, 12.

«Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» 2. Kor. 3, 18.

Dette er det liv Paulus skildrer i Rom. 7, og han sier i 8. kap. 13 v.: «Men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Disse gjerninger var ikke hans sinn med på. Det var ikke noe som kom fra hjertet og gjorde ham uren. Da hadde han ikke vært i Ånden og kunnet døde det. Nei, det var den annen lov i lemmene. Det var legemets gjerninger, akkurat som enhver disippel gjør det han hater. Nu er vi ikledt kraft fra det høye, og kan ved Ånden døde legemets gjerninger ettersom vi går fra lys til lys. Det er å vandre i lyset, og her blir det stadig noe å rense bort. 1. Joh. 1, 7 og 3, 3.

Derfor sier Paulus: «Arbeid på eders frelse med frykt og beven, for Gud er den som virker i eder — — —. Gjør alt uten knurr og tvil.» Fil. 2, 12—14. Så lenge Gud virker, kan vi arbeide. Da er det nådetid. Da gjelder det å legge all vinn på i vår tro å vise dyd. Disse ting må vokse. «Derfor brødre, legg enn mere vinn på å gjøre eders kall og utvelgelse fast.» 2. Pet. 1, 5, 10.

Dette liv kan ikke et halvhjertet menneske leve. Slike får aldri det avgjorte skille i sitt liv. «Ett gjør jeg», sier Paulus. Jeg jager mot målet. Det er ikke nok før disippelen er som mesteren. Jag etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Gud. Det er på helliggjørelse vi må tenke i livets vanskeligheter og ikke på de jordiske ting. Da skal vi nå det mål å være med Jesus i opprykkelsen, ellers ikke. Slik har bruden det. Hun er grepet av Kristus.