Ta vare på livet

Ta vare på livet.

I lignelsen om såmannen vil Jesus minne oss om det store ansvar vi har ved å høre Guds ord. Av den flokk som hørte ordet, var det bare en fjerdedel som bevarte det og bar fullmoden frukt. For de andre tre flokkene var det mer eller mindre forgjeves. Ville Jesus med denne lignelsen la oss forstå at slik mottagelse ville ordet alltid få? Det ser slik ut, og flere kjensgjerninger taler for det. Vi ser at menneskehjertet er det samme i dag som dengang. Når det gjelder å være bundet til verden og de ting som er i verden, så har det ikke forandret seg.

Frukten av århundreders forkynnelse er bare blitt en liten flokk i forhold til den skare som har gudfryktighets skinn, men fornekter kraften. Når det er så vanskelig å bevare det ord en hører, og det mislykkes for så mange, kan vi allikevel og med full rett formane oss selv og andre til å ta imot ordet? Kan vi gi håp og tro for at det skal bære fullmoden frukt i den enkelte? Ja, lovet være Gud! Alle som er født av Gud, er ikke som en kasteball på livets opprørte hav, så en ikke vet enten en havner på stengrunn eller iblant torner.

Vi er av Gud satt inn på en stø og jevn vei som fører til livet. Ingen blir beskjemmet av de som ofrer alt for Jesu skyld. Men de redde og feige er lik dem som djevelen tok ordet bort ifra, forat de ikke skulle tro og bli frelst. Istedenfor å bruke ordet som er Åndens sverd, til å slå djevelen med, så var de så bløtaktige og kampudyktige at de ga opp. Ordet hadde fått sin spede begynnelse inn i hjertet, men befalingen til å bli grunnfestet og rotfestet i ordet, ble ikke fulgt, og de ble et lett bytte for den onde.

De på stengrunn kom litt lenger, enda de ikke hadde rot. Det går an å være med uten å ha rot, men for et bedrag. De gledet seg, og de trodde og hadde nok mange hyggelige stunder i menigheten, men de hadde ikke rot. Når prøvelsens stund, som vi alle får vår del av, kom, falt de fra. Hvorledes kan vi unngå en så forferdelig skjebne? Ved å gi ordet næring gjennom bønnen og ha inderlig samfunn med de hellige, da gir Gud vekst, og vi får en rot som ikke rokkes.

Det som falt iblant torner, er de som hører. De hadde fått et øre, så de hørte ordet. Tenk for en forrett og for muligheter Gud derved hadde gitt dem. Men hvorledes gikk det? Bekymringer, rikdom og lystene kvelte det, så de ikke bar fullmoden frukt. Djevelen gikk atter av med seieren. Heller ikke her ble det noe førstegrøde for Jesus å hente. Kan hende de holdt på i mange år å vandre i livets bekymringer uten å gi opp, men det ble ingen fullmoden frukt. Det er djevelens bedrag at han vil vi skal nøye oss med delvis seier og nesten modne frukter. Men Jesus viste oss bare ett mål, fullmoden frukt.

De i den gode jord, er de som holder ordet fast. Det var denne fasthet mot ordet i hjertet, som de andre ikke hadde greid. Fasthet er det motsatte av etterlatenhet og svikt. Det er en innvielse til Gud og en hengivelse til hans ord for hele livet, som gjør en så fast som troen selv. Det er ikke noe mindre som skal til, for å bære frukt i tålmodighet.

Førstegrøden, de som er i Kristus, bærer Åndens frukter. Der gir Gud vekst, for der er betingelsene for det tilstede. De bar aldri mere sure og markstukne frukter, for hjertet var vakkert og godt.