Streb alvorlig.

«Jag etter kjærligheten! Streb etter de åndelige gaver, men mest etter å tale profetisk!» 1. Kor. 14, 1.

Dette skrev Paulus til Guds menighet i Korint, men det er også skrevet til Guds menighet i dag, hvor den enn finnes. Det er lydighets-skaren Jesus skal hente, og hvorledes enhver har stilt seg overfor disse inntrengende formaninger, avgjør om vi blir med i den.

Kjærligheten må vi kjenne som en fast og brennende kraft i vårt indre, før nytter det ikke å strebe etter noe mere. Den som skal salves til en profet i menigheten, til alltid å ha et budskap fra Gud, han må ha den glød og varme som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt, ellers blir det alt for anstrengende og møyefullt. Først strebe etter kjærligheten og få del i den, og så strebe etter å bli en profet i menigheten, det bør enhver bror legge vinn på.

Når det er menighetssamling, og det spørres om en av brødrene har et ord, så må det aldri fattes en bror med et ord til oppbyggelse, formaning og trøst. Guds ords lærdommer må komme frem gjennom profeten, så tydelig og klart at alle som har fått et åndelig øre å høre med, klart kan forstå de retningslinjer det skal bygges etter. En kan godt ha et ord som har velsignet en og holdt en oppe og som en er inderlig glad og takknemlig for, uten at det behøver å være noen lærdom i det eller mat til å dekke de forskjellige behov som er tilstede. Her må broderen, som streber etter å tale profetisk, leve så nær Gud at han får visdommens Ånd, så den rette mat kan gis til rette tid. Det ligger strev og møye bak det å kunne gå frem å begynne først, og ha mat å gi. Menigheten står eller faller ved det om det finnes brødre med lyst og trang til den streben.

Det var ingen menneskelige presteskoler da Paulus formante til å strebe etter å tale profetisk, og det blir heller ikke i dag utdannet prester på menneskelig vis i Guds menighet. De dannes i livets skole, og uttas blant slike som har lyst til å ofre, lide og bære byrder. Salige er de brødre som tar på seg Kristi åk og bærer hverandres byrder, og regner som så at det er meg det står og faller med, det er meg som alltid må ha et ord å gi, det er meg som aldri må tillates å slappe av.

Denne formaning om å strebe etter å tjene i menigheten, er til det enkelte alminnelige lem, ikke til noen spesielle eller fremtredende lemmer. Det er det som gjør dette ord så alvorlig. Ved etterlatenhet her blir vi skyldige i at det åndelige nivå i menigheten synker. Ved alvorlig å strebe, hjelper vi til å føre menigheten trygt i havn.