Treghet og vaner

Treghet og vaner.

«Forat I ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» Hebr. 6, 12.

Vi får ikke del i løftene med treghet i hjertet. Treghet er det motsatte av Guds vesen, «han som gir alle villig og uten onde ord.» Jak. 1, 5.

Vi er alle av naturen trege til å gjøre Guds vilje, og dersom vi ikke kraftig og alvorlig bekjemper den ved den Hellige Ånds kraft, så er vi i besittelse av den. Er vi ikke frigjort i vår ånd fra penger, saker og ting, så går det tregt med å få gitt bort noe av det. Det går tregt med å komme sammen til stevner og møter, tregt med å be og vidne, tregt med å få uttrykt noen gode og takknemlige ord og tregt med allslags tjeneste for andre.

Det gikk tregt for disiplene da de skulle våke og be sammen med Jesus. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig, sa han. Vi må få del i, og hengi oss til denne villige og kraftige Ånd som overvinner all kjødets treghet. Det var den Ånd disiplene fikk på pinsefestens dag, og som de levde og virket i resten av livet.

Visdommens Ånd er mere bevegelig enn all bevegelighet og setter seg ikke fast i vaner og former. Enhver som er født av Ånden, er som vinden, sier Jesus. En vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Joh. 3, 8.

Enkelte arbeider, spiser, sover, ber og leser i Bibelen til bestemte tider og regner det for en dyd. Går de frem for å vidne, har de også sin bestemte tid. Slike personer er låst fast, og Gud kan ikke bruke dem etter Åndens virkninger. Hele ens kropp er tilvendt en bestemt døgnrytme og det skal tro, offer og kjærlighet til for å komme ut av det.

Paulus levde et høyst varierende liv: «Jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod, i alt og i alle ting er jeg innvidd, både å mettes og å sulte, både å ha overflod og å lide trang, jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» Fil. 4, 12—13. Hans kropp var ofret for Guds vilje, så han var glad og vel til mote under alt. 2. Kor. 6, 4—10 og 12, 10.

Jakob formaner oss: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» Jak. 1, 25.

Ikke i treghet, men frigjort og salig, sømmer det seg å utføre Guds høyhellige gjerninger, og de kan vi finne i alt det vi sier og gjør i smått og stort fra morgen til kveld.

Skaren på Sions berg var løst fra seg selv og verden, og kunne lovsynge Gud gjennom lidelser og trengsler. — Må Gud få gjøre et mektig, frigjørende verk med oss alle, for det står: «Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet,» og den lunkne vil han utspy av sin munn. Jer. 48, 10, Åp. 3, 16.