Men jeg sier eder sannheten.

«Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort, for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder, men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder.» V. 7.

Det var jo lett for disiplene så lenge de hadde Jesus å gå til. Han svarte på alt, og de var uten ansvar for alle avgjørelser, bare de var lydige. Slik vil menneskene gjerne ha det. De samles om en person og lar ham ta alle avgjørelser for selv å være uten ansvar, og de velger seg lærere etter sine lyster. 2. Tim. 4, 3.

Slik oppstår det menn med nye lærdommer, og de vekker mange mennesker som flokker seg om dem. Når deres leder faller bort, står flokken der hjelpeløs og spredes. Eller om det oppstår en religiøs leder med ånd og liv og skaper bevegelse, så lager han en organisasjon, og når han faller bort, holder organisasjonen flokken sammen, men ånden og livet dør ut. De har ingen stor person lenger de kan se hen til og som kan bestemme for dem, og det bli splid og splittelse. Ap. gj. 5, 36—39.

Slik var det ikke med Jesus, og slik er det heller ikke med dem som tjener Gud i sannhet. Han skulle gi dem talsmannen, den Hellige Ånd, og den skulle veilede dem til hele sannheten. De skulle selv være den Hellige Ånds tempel. Det hadde jo vært svært tungvindt for apostlene når de var spredt rundt om og kom opp i alle mulige forhold, da først å måtte oppsøke en person for å få veiledning. Noe helt annerledes ble det å få Ånden i hjertet, som på øyeblikket kunne veilede dem. Ånden tvinger ingen. Bare dem som har oppgitt sin egenvilje, kan han lede, og dem leder han til enhet i Kristus, for han tar av Jesus og forkynner dem. Derfor ble det riktig fart i det når Jesus gikk bort.

De fleste troende er opptatt med verden, så de kan ikke høre Åndens røst. De må ha en person som kan si seg alt gjennom sitt naturlige øre. Slike kan veiledes og holdes på plass ved en person de ser opp til, eller ved en organisasjon med bud og regler. Så gjør de det de må for å være medlem, og for resten lever de seg selv.

Av denne grunn er pengespørsmålet stadig det vanskelige spørsmål. Hvor meget skal man gi til Guds sak, og hvor meget kan jeg bruke til meg selv? Fordi de ikke kan høre Guds røst, må de legges under loven, og de synes selv det er greit å få oppgitt noe bestemt. Når de da har gitt det, føler de seg fri og kan med god samvittighet bruke resten til seg selv. De religiøse ledere legger dem da under loven om tiende. Slik måtte de ha det i den gamle pakt, da de ikke hadde fått Ånden. Og på den måte lever en masse troende i dag, de som ikke er Jesu disipler.

Ingen kan være min disippel, sa Jesus, uten han oppgir alt og hver dag tar sitt kors opp og fornekter seg selv. De må altså være ofret. Da kan de besegles med den Hellige Ånd og ledes av den istedenfor å være under loven. Loven gir faste regler, det blir likt til enhver tid, men den som er født av Ånden, er uberegnelig som vinden Joh. 3, 8. Han er ofret og søker intet for seg selv, og derfor kan han leve under Åndens ledelse i tro, og fra stund til stund ledes til hele sannheten. De behøver ikke bekymre seg for hva de skal tale når de stilles for retten. Det blir gitt dem i samme stund. Det er deres Faders Ånd som taler i dem. Matt. 10, 19—20.

De som ikke er ofret, har det ikke så. De krever noe for seg, og samtidig skal de tjene Gud. Slike spør ustanselig: Er det synd? Kan jeg ikke gjøre det når jeg skal være kristen? osv. De lever i verden og må ha bud og regler, Kol. 2, 20, og for sin samvittighets skyld utøver de en hel masse døde gjerninger. Hebr. 9, 14.

Blant slike som er under loven, er det stadig splid og trette, og Guds folk er i dag oppdelt i en masse partier, og de strides innenfor partiene. De søker sitt eget, og derfor har de ikke Åndens veiledning, men lever på lovisk vis etter sin forstand. Fil. 2, 20—21. De tørner sammen i sin tjeneste for Gud, og det blir avind og splittelse.

De som er ofret, søker ikke sitt eget. Dem kan Ånden lede til hele sannheten. De sammenføyes og sammenknyttes i tjenesten, Ef. 4, 16, selvfølgelig, når Ånden leder dem. Det oppstår et legeme hvor hver enkelt får sin virksomhet, og hvor den ringeste får størst ære, og lider en, da lider alle med. 1. Kor. 12, 25—27. Det var Åndens verk på pinsedagen, og det har vært Åndens verk til alle tider. Det er også Åndens verk i dag at menigheten — Kristi legeme — vokser frem og oppbygges. Alle vi som opplever sannheten av dette Åndens verk, fryder oss. Vi er med i dette: «Og bruden gjør seg rede.» Dermed fyller håpet og gleden våre hjerter, og det blir slik: «I all vår trengsel er det ingen trengsel.»