Idet vi kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker

«Idet vi kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker.»

Meningen er tydelig denne: Da vi selv er blitt frelst av idel nåde, kan vi for Kristi domstol vente å bli spurt om hvilken veldig innsats vi har gjort for å hjelpe andre til å få del i samme frelse. Det ville da bli rent uhyggelig å måtte svare at man har gjort svært lite eller kanskje nesten ingen ting. —

Om man selv ikke var så dugelig til å forkynne Guds ord, kunne man vel i alle fall være ivrig til å innby folk til å komme å høre på dem som i ånd og sannhet forkynner Ordet?

Hvilken unnskyldning har man for ikke jevnlig å ha gjort dette?

Og på samme måte, om man ikke selv har skrevet traktater, brosjyrer og bøker, hvilken unnskyldning har man for ikke å spre de gode skrifter som andre har skrevet og latt trykke?

At man på disse måter er uvirksom, vidner om egenkjærlighet, ja om «døden i gryta».

Når slike mennesker f. eks. ser over de fremlagte skrifter ved bokbordet, kan de si som så: «Den har jeg lest, og den har jeg lest, ja jeg har visst lest alt dette.»

De snakker som om det ikke fantes andre mennesker i denne verden! — — —

Man kommer ikke på den herlige tanke at det er noe som heter å leve for andre, og noe som heter å vinne mennesker, og noe som heter: «Del ut til syv, ja til åtte,» og: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lider mot aftenen.» Les Pred. 11. kap!

Vær virksomme, kjære venner, både enkeltvis, og samlet!