Når man ber til Gud

Når man ber til Gud

på møtene, rundt omkring i landene, er det ofte svært lite virkelig bønn. Det er mest at man holder foredrag for Gud og for hverandre, idet man så å si ramser opp en hel del av det man har kunnskap om, eller en hel del religiøse fraser. — Det er hverken bønn eller tilbedelse, men nærmest en slags deklamasjon!

Gud er nok ikke imponert av dette, selv om den deklamerende er temmelig dyktig! Det kommer inn under tomme ord, og visselig: tomme ord hører Gud ikke, som skrevet står. —

Bønn forutsetter hunger, tørst, nød. Den kommer alltid fra hjertet, og når Guds hjerte.

Når man virkelig ber, da lyder det f. eks.: «Gi meg» — «Fyll meg» — «Rens meg» — «Hjelp meg» «Gjør, det og det.» Dette er jo noe helt annet enn å deklamere eller å holde foredrag, eller å fortelle Gud en del av det man vet.

Det kommer i klasse med å lese bønner og med å «lese» for maten.

Det rett og slett utslukker Ånden, og dekker uttrykket «døden i gryta».

Foredragsholderne gjør både Gud og menigheten en stor glede ved å stanse denne elendige, åndsfortærende uvane!

Gud gi enhver nåde til å se dette som han selv ser og føler det, og til å gjøre sitt beste for å få det endret hos seg selv og i forsamlingene. Amen.

Eders hengivne,