Storhet

Storhet.

Gud er så å si utrolig stor.

Mennesket er så å si utrolig lite. Når man innbiller seg at man er noe til kar, da bedrar man seg selv. Man er alt for høyt oppe.

Med den innbilte storhet følger krav. Store karer trenger stor plass, og store, fine saker, og tilsvarende æresbevisninger.

Men en «tommeliten» trenger svært lite!!!

Å innrømme sin ringhet, det er å være sannhetskjærlig. Hvor store tanker man har om seg selv, det viser seg tydelig i hverdagslivet. Når man vil bli tatt hensyn til, da er man et stort nummer i sine egne øyne. Da kunne dette passende uttrykkes ved å si til slike personer: «Deres excellense!» Det ble altså ironi. —

Det passer å ha veldig store tanker om Gud, og motsvarende usigelig små tanker om oss selv.

Etterhvert som vi blir mindre i våre egne øyne, ser vi Gud større og større.

Når vi er sterke og kloke i oss selv, trekker Gud seg bort fra oss. Når vi innser vår svakhet og dumhet, kommer Gud oss til hjelp. «Om noen tykkes seg å kjenne noe, han har aldri kjent noe således som en bør kjenne det.» 1. Kor. 8, 2.

I vår intethet kan Gud bli alt. Selv det å avta i oss selv er egentlig for dårlig (slik som døperen Johannes sa). Paulus sier jo ikke at hans selvliv hadde avtatt en god del, Gal. 2, 20, men at han ikke lenger levde selv, altså overhodet ikke.

Rett forstått er det ikke bare meget ubrukbart i oss selv, men det finnes intet brukbart. —

Vårt selvliv står alltid i veien for et harmonisk samfunnsliv i menigheten. Bare litt selvklokskap, litt egenvilje, litt egenrådighet, er nok til å forstyrre harmonien! Bare litt storhet i egne øyne, gjør et dypt skår i samfunnet.

Det minste grann av krav, virker som en dunst fra avgrunnen.

Det er rent uhyggelig å merke selv en ubetydelig mengde av selvbevissthet (her er jeg). Men Guds nærvær er det velsignet å merke. Ja, især når dette er så overveldende at man overhodet ikke merker mennesket. Det er i sannhet noe å strekke seg ut etter!

Det er og blir såre betegnende å betrakte Esaias 2. kap. fra vers 7 og ut. Det er nok noe av det mest lærerike av alt! Å se hvor helt gjennomført vred Gud er på alt stort og høyt i denne verden!!! Tro dette, så blir du skikkelig frelst fra å tilbede det store i denne verden, ja til og med det store i naturen.

Store, høye trær f. eks. er jo ikke noe galt i seg selv — det er jo Guds verk — men mennesket tilbeder det skapte fremfor Skaperen, og just dette er galskapen!

Det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud. Luk. 16, 15.

Likedan er det med det som er vakkert, ja «alt som er fagert å skue», vers 16.

Herren alene skal være stor, høy og fager i våre øyne. — — —

«Hold eder gjerne til det lave, vær ikke «selvkloke!» Rom. 12, 16. Vær heller som babyer! Det er ikke for intet at vi har et ord i språket som heter: Stormannsgalskap. — — —

Når man til og med kan få seg til å protestere mot Guds ord, altså tro seg å være klokere og bedre enn Gud, da er man nok befengt med høyeste grad av galskap!

Det som virkelig er stort, og som også kan bli stort i oss, det er Kristi dyder, Åndens frukter, samt det å bidra til å fremme disse i menneskene.