Ikke tenke høyere enn han bør tenke

Ikke tenke høyere enn han bør tenke.

Dette er nettopp å være ydmyk — det viktigste av alt. For kun den ydmyke får nåde, og ved Guds nåde lykkes alt godt!

Ikke tenke høyere enn man bør tenke, det blir det samme som ikke å strekke seg ut over sitt mål, eller utenfor sin begrensning.

I praksis betyr dette at det jeg tillater meg å tenke, mene, bedømme og dømme, bør stå i forhold til det verk Gud har fått gjort i meg, og hva han har fått utrettet i andre ved meg.

«For meg har det lite å si å dømmes av eder», sier Paulus. 1. Kor. 4, 3. De hadde jo både Ånden, nådegaver og den rette kunnskap og lære, men kunne dog ikke — absolutt ikke bedømme hans tjeneste riktig.

De hadde ikke engang seier over all synd, og var langt fra å være åndelige personer, så de var på ingen måte istand til å bedømme riktig.

Dessverre tillot de seg allikevel dette, og da tenkte de langt høyere enn de burde tenke. De hadde altfor store tanker om seg selv: de var ikke ydmyke, eller ringe i sine egne øyne, skjønt de hadde svært god grunn til det. — — —

Lever man ikke et seirende liv, kan man trygt jevnlig tenke slik, og tale slik: «det passer seg ikke for meg å ha noen mening om dette, eller å uttale meg om dette.» Eller: «jeg er nok ikke den rette person til å bedømme dette.» Hvor sørgelig at det finnes så få personer som virkelig av hjertet — i gjerning og sannhet — er ydmyke.

En slik ydmyk tankegang er fremmed for de fleste. —

Det alminnelige — dessverre — er at man på løpende bånd bedømmer og dømmer og kritiserer så og si alt og alle, enda man selv — åndelig talt — kan være en ynkelig stakker. — — —

Just dette er hovedårsaken til at det er smått stell med mange. —

Gud har ikke kunnet gi dem stor nåde, fordi de har hatt altfor store tanker om seg selv, dvs. at de har vært tåpelige nok til å gi seg av med å dømme og bedømme så altfor, altfor meget. — — —