Sønderknust

Sønderknust.

«For så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.» Es. 57, 15. «Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.» Sal. 34, 19. «Offere for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud ikke forakte.» Sal. 51, 19.

De aller fleste kristne ser hen til Gud som bor høyt oppe i himmelen, og til ham ber de når de er i nød og vanskeligheter, og de ber om syndenes forlatelse, men de har ikke fått Gud fast boende i sitt hjerte og i sin ånd. Plassen der er opptatt med mangehånde interesser, og de ber til Gud som bor utenfor dem selv. Gud får aldri oppslått sin bolig i dem, en bolig fylt med hans egen herlighet.

I en dagsavis var det diskusjon om hvorfor kirkene har tårn. En mann skrev at tårnene pekte opp mot himmelen for å si at Gud bor ikke her, men langt, langt der oppe. Det var hans syn på den vanlige religiøsitet, og sant er det at «den Høyeste bor ikke i hus gjort med hender», Ap. gj. 7, 48, men han bor i det høye og hellige og i en sønderknust ånd og i et sønderknust hjerte.

Om en tallerken er delt i flere deler, så kan det enda være plass til et eller annet på disse deler, men blir den sønderknust, så er det ikke en bit igjen til å motta noe som helst til oppbevaring. Når vårt hjerte og vår ånd er så knust, da vil Gud skape i oss et nytt hjerte og en ny ånd. Det blir et nytt kar som Herren kan fylle med et helt nytt innhold.

De fleste har fremdeles den gamle «tallerken» i behold og rekker den ut etter menneskers ære og etter alt annet som interesserer det gamle menneske. De har plass til tidsånden og til beundring for alt det som er stort, fint og moderne. De har enda en plass til å gjemme på noe ondt, og til å bevare noe stolthet.

Livet er kort og kostbart, og dumt er det å ha et hjerte med plass for noe annet enn en levende interesse for alt det som hører Guds rike til. Mange må gjennomgå store lidelser og trengsler før de blir knust i sin sterke menneskeånd, så de oppgir alt og hater seg selv. Det er først i denne stilling vi blir en Jesu disippel, «et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning.» 2. Tim. 2, 21.

Vårt hjerte blir et tempel for den Hellige Ånd, og vi blir mer og mer beriket med Guds liv og herlighet. Det finnes ikke mere plass for bitterhet, fornærmelse eller noe ondt, men bare for det som er godt, edelt og sant. Herlige livsforvandling!