Straffes den troendes ulydighet også her i tiden?

Straffes den troendes ulydighet også her i tiden?

Etter å ha gitt menigheten mange formaninger om hvordan de skal gjøre rett overfor hverandre, sier ap. Paulus: «For den som gjør urett, skal få igjen den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.» Kol. 3, 18—25.

Dette sier han for å vekke den enkelte for det alvor man står overfor i menigheten. Utenfor menigheten er det som regel ikke så. Der forkynner man at ingen kan leve helt etter Guds ord, ingen kan bli fullkommen. Det vil igjen si at man må nødvendigvis gjøre urett, og da også få igjen den urett man gjør, dog fritar man tilhørerne for det siste, stikk imot Ordet. Men slik frekkhet og forakt for Guds ord må jo enhver som er opplyst ta seg ivare for og fly bort fra. Guds ord er jo en rettesnor i alt, og har man ikke Ordet og er lydig mot det, så henger man over avgrunnen, for i tidens fylde å falle i den, enten man mener dette eller hint, og kaller seg det ene eller det annet.

«Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte, for det som et menneske sår, det skal han og høste.» Gal. 6, 7. Behøver man å være i tvil om hva Gud mener? Det er jo helt klare ord. I vers 4 taler han om å prøve sin egen gjerning, og da skal han ha sin ros bare etter det han selv er, og ikke etter det ens neste er. Enhver skal prøve sin egen gjerning, for Gud lar seg ikke spotte. Er det ikke etter Ordet det man gjør, så spotter man Gud. Av dette forstår vi at det er megen spott blant dem som kaller seg med Kristi navn. Og Gud, som er rettferdig, gir den som angrer og bekjenner, tilgivelse for sin synd, men han må høste etter det han har sådd.

Men den tjener som kjente sin Herres vilje, og ikke stelte til eller satte iverk det han ville, han skal få mange slag. Luk. 12, 47. Herren er rettferdig og rettvis, alt han gjør er etter rettferdige lover. Han er en miskunnelig Gud som ikke i første omgang forkaster sin tjener, men tilgir og forbarmer seg over den som erkjenner sin urett. Men Ordet står der like fullt: «Skal få igjen den urett han gjorde», — «det skal han og høste», — «han skal få mange slag». Ordet står der for å hjelpe, for å frelse og forat man skal ta seg ivare. Men det står der jo forgjeves, hvis han ikke tror det.

At det er her i tiden Ordet taler om, det er klart, fordi det er her det kan bli en til hjelp å smake høsten av den urett man har begått, og det er her «slagene» smerter og forskrekker, så man frykter og tar seg ivare.

Gud er god, men menneskene er gjenstridige og vantro, derfor må det megen slags behandling til for at Mesteren kan få sitt verk fullkomment. Men Mesterens arbeide opphører ikke såsant han får sin vei med den enkelte. De da som er tålmodige i troen og takknemlige for Guds handlemåte, går fra lys til lys og fra kraft til kraft og blir dannet, og når frem til det som er lovt.

Det hører med til et rettferdig liv — med et godt hjerte å ta imot høsten som ens dårskap eller urett har gitt, likedan «slagene» som den enkelte får smake p.g.a. det forsømte i tjenesten. Å finne seg i det med glede, gir tilsvarende gode frukter, ja gir en mer renhet i sinnet.

Det gjelder å prøve seg selv og sin egen gjerning, så man ikke blir ført vill og kommer ut av sitt eget ansvar. Å leve i frykt og ta seg ivare, ja det må alle lære. Så vil nok den levende Gud som rår over alt, vite å fri de gudfryktige av fristelser, og redde dem fra all villfarelse.

Alle i menigheten har et stort ansvar, for man er satt til å hjelpe hverandre. Alle som tjener i menigheten og de eldste har ennu større ansvar, det ser vi av Åp. 2, 12—16.

Menighetens tilsynsmann i Pergamum hadde ikke maktet å holde menigheten ren for skjøgens åndsmakter, derfor fikk han den formaning at han måtte omvende seg, ellers kom Herren over ham.

Lovet være Gud som har gitt oss eldste, som holder det rent i menigheten.