Arvingens vei

Arvingens vei.

Et menneskes visdom er at han forstår sin vei. Det viser seg i praksis at menneskene forstår bedre andres vei enn sin egen. Man kan fortelle den andre hva han burde gjøre eller ha gjort, mens det er sørgelig dårlig med forståelsen av hva man selv burde gjøre. Dette er menneskets dårskap. En kan møte det alle vegne, og det taler et kraftig språk til alle som søker Guds visdom og forstand. Guds ord taler først og fremst til en selv, og det er i første rekke en selv som skal lære, og ens egen vei en må kjenne. Siden kan man interessere seg for andres ve og vel, og da hører det også med til ens egen vei.

Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn, men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham. Rom. 8, 16—17.

Vi er født ved sannhets ord til å være arving. Det er ikke noe vi tenker eller ønsker, nei, det er virkelighet! Vi er født dertil ved troen på sannhetens ord. Ved Guds forutviten var vi utvalgt i ham, forat vi skulle få del i all Guds velsignelse, og derved få del i hans herlighet.

Vi var jo helt uvitende om den frukt, glede, hvile og salighet som vi gikk imøte, men vi trodde Ordet og håpet på dets oppfyllelse i oss.

«Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom han og en trell, enda han er herre over alt sammen.» Gal. 4, 1. Dette ser vi jo i det naturlige, rikmannssønnen leker med den fattiges sønn, uten å forstå at han er arving til alt det hans far eier, mens den som han leker med, ikke har slike muligheter. Så lenge den kristelige arving er barn i troen, så er han som en trell, uten derfor å være en trell, og allikevel treller han. Og det er rett, helt rett at han treller, for det vil føre ham til tro på Kristus. Så snart han kommer til tro på Kristi kraft, så opphører all hans streben i egen kraft, for den førte ikke frem til det fullkomne. Det er en hemmelighet i dette, jo ivrigere og ærligere han treller, jo før kommer han til tro. Alt går lovmessig for seg, og det er intet som skjer på slomp, men Gud utløser den oppriktige trell når tiden er inne, for det er ikke trellens trelldom, men arvingens.

Den som derimot vrir seg unna trelldommen som barn, kommer aldri til tro på Kristi kraft og forblir en synder så lenge han lever. Derfor må ingen være redd budene, for du vil komme til å elske dem om du tar det rett. Ikke engang du som er kommet opp i årene må sjenere deg for å erkjenne at du ikke er kommet ut av barnetilstanden, men ivrig ta del i arvingens trelldom.

Men arvingen skal jo ved troen vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Derfor sier apostelen Peter at han skal avlegge all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse. 1. Pet. 2, 1—2. Den åndelige uforfalskede melk er Guds ord, forkynt som Guds ord, det kreves rettferdige gjerninger som er virket ved tro, og fører til sann frihet og åndelig vekst. Man kommer da til bevissthet om sitt høye kall i Kristus Jesus, og veien ligger åpen til fortsettelse og fullendelse i Kristus.

Når det er tale om uforfalsket melk, så er det også tale om forfalsket melk, som dog ikke duger hverken til vekst eller frelse.

Når Ordet blir forkynt slik at man intet skal eller kan gjøre, så er det en sort forfalsket melk, og man lover folk frihet uten gjerninger. Alle som drikker derav kommer i falsk frihet, og blir ikke fri fra synden.

Men arvingen vokser sin vekst i Kristus og modnes til tjeneste for Gud. For ham passer Jesu befaling: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28, 19—20.