Stevnereferat: Påske 1957 - Oslo

Påskestevnet i Oslo.

Atter fikk vi nåde til å samles til et alvorlig og velsignet stevne. Betydningen av et slikt stevne er kolossal, med gode og vedvarende virkninger. En stor venneskare, vel tusen, var samlet fra de forskjelligste kanter av Norge, mange venner kom fra Danmark og endel fra Sverige. Tiden er alvorlig, og lengselen er stor til å komme sammen for enda en gang å se og høre hverandre for mektig å bli styrket og oppbygget i forventningen av Kristi komme.

Br. Aslaksen innledet stevnet med stort alvor om å telle våre dager, ut fra Salme 90, 10—12: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når det er megen styrke, åtti år, . . Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever? Lær oss å telle våre dager at vi kan få visdom i hjertet!»

Hvem gjør virkelig regning med at menneskets alder er sytti år og at det er bare de færreste som når så langt og noen få noe lenger? Eldre mennesker gjør ikke regning med det og slettes ikke yngre. En snakker, handler og innretter seg som om en skal være her evindelig. En har stadig planer for fremtiden, endog langt oppe i alderdommen. Hva er tankegangen med hus og hjem og det vi har med å gjøre? Er innstillingen på kort sikt? En vet det i kunnskap at en ikke skal være her på jorden så lenge, men i praksis vet en det ikke.

Hvem kjenner hans vredes styrke og hans harme, således som frykten for ham krever? — Gud er vred på synden, og det er dødsens farlig å synde. Det er bedre å rive øyet ut og hugge hånden av enn å synde, sier Jesus.

Vi får ikke samme lønn og herlighet hos Gud om vi er helhjertet eller halvhjertet. Gud er ikke like blid på oss, samme hvordan vi tar det. Nei, forener vi oss med synden, vil Guds vrede nå oss. Jesus ga sitt dyre blod for å utfri oss fra all synd.

Satan er kraftig virksom på alle felter og særlig på et felt, og det er nåden. Den er forvendt og fordreid slik at det ikke er så nøye og så farlig med hvordan en tar det i livet. — Våkn opp for alvor og synd ikke, roper Paulus.

Det er lett å strø ut onde ord, men det er verre å plukke dem opp igjen. Det er få som er redd for å si et unøyaktig eller ondt ord.

Vi må lære å telle våre dager, vi kan det ikke. Vi får da visdom i hjertet til å behandle de jordiske ting etter Guds lys og til å gjøre det gode i alle situasjoner.

Mange er i disse dager svært interessert i å høre om de alvorlige verdensbegivenheter og Kristi snare gjenkomst. Men de tar det ikke alvorlig i sitt liv. De som hører Guds ord og ikke gjør der etter, dårer seg selv.

Det er lite av Herrens frykts Ånd. En våkner ikke opp for alvor. Det er godt å bli stilt åsyn til åsyn med vårt livs gjerninger og prøve dem i Guds lys. Alt det som ikke passer inn i Guds lys, må renses vekk fra våre liv nu i nådens tid. — Bedrøvelsen etter Guds sinn virker iver i alt det gode og hat til all synd.

Livet går fort, og anledningene til gjøre det gode farer forbi oss dersom vi ikke har visdom i hjertet til å benytte dem. Men tenk hvor evighetsrikt livet blir dersom vi strør ut det gode på alle våre veier.

Lørdag ble det talt om tre slags fullkommenhet. Paulus og mange med ham var fullkomne. Fil. 3, 15. De var fullkomne etter samvittigheten, etter det lys Gud hadde gitt dem. I samme kapitel skriver Paulus at han ikke var fullkommen, men jaget etter det. Denne fullkommenhet som han ikke hadde nådd, var den fullkommenhet som var i Gud og som han ville oppnå mest mulig av.

I Ef. 4 står det at de hellige, det er de som er fullkomne etter samvittigheten, skal vokse opp til enhet i tro og kjennskap til Gud, til manns modenhet og til aldersmålet for Kristi fylde og bli fullkommengjort til tjenestegjerning.

Begynnelsen til tjenestegjerningen er å oppgi alt, legge alt det man eier ned for Kristi føtter, for så å få vite hans vilje og så forvalte det etter denne. Det er lydighet og full hengivelse etter Kristi virkninger som fører til vekst og fremgang i Kristus. Kristus mottok Faderens fylde i fornedrelsen, og der mottar også vi den. Dersom vi vil være noe på menneskelig vis, så får vi aldri Kristi herlighet inn i våre liv. Veien går i ydmykhet, selvfornektelse og fornedrelse frem til evig opphøyelse i uvisnelig herlighet.

1. påskedag ble det talt om å vandre i Herrens frykts Ånd etter Åndens virkninger i hjertet. Det er umulig å se klart uten Herrens frykt. En mann som hadde vært gift i ca. 50 år, våknet opp 14 dager før hustruen døde. Han så da klart hva han hadde forsømt og var glad for disse dager han kunne vise henne all godhet og ære. En mann fikk sine øyne opplatt først når han så ned i sin hustrus grav, da så han klart hva han skulle ha gjort.

De fleste er opptatt med forholdene omkring seg, med mannen som har misforstått en, og med han som har tømt «skyllebøtta» over en. Det riktige er å kjenne etter Guds virkninger i hjertet midt i det «skyllebøtta» renner ned over en. Da får en visdom og blir salig.

Guds Ånd virker f. eks. når en ser en tom bøtte som skal fylles med vann fra brønnen, til å gå og fylle den. En får seg ikke til det inntil det kommer en og ber en om det, men da tar en bøtten og løper avsted med glede. Hva kommer dette av? Det store er å være lydig mot Guds virkninger straks vi merker dem, og det største er å følge dem der ingen ser oss og ingen ber oss.

Det skal en stor utdannelse til for å bli en menighetstjener. Peter rev øret av mannen, det var nidkjærhet, men ikke visdom. Jesus satte øret på igjen.

«Folkets Hus» er det største lokale som vi kan få leid i Oslo, og det er for lite for oss. Vi er derfor meget takknemlig forat Gud har gitt oss vårt eget sted på Brunstad ved Stokke.

Tiden går fort til sommerstevnet i juli, og det er en mengde arbeide som skal utføres. Flest mulig brødre er derfor hjertelig velkommen snarest for å delta i arbeidet for kort eller lengre tid. — De få brødre som har drevet dugnadsarbeide der i lengre tid, har utført et stort arbeide, og det har vært et herlig broderskap. Brødre fra Skiensfjorden har reist mange mil hver lørdag og har også nedlagt et stort arbeide, likeså brødre fra de nærliggende byer. Men nu er det behov for mye mere hjelp, og en velsignelse er det på alle vis å få være med i dette arbeidet.