Død med Kristus

«Død med Kristus».

IV. «Jeg søker ikke min ære . . .» Joh. 8, 50.

Nei, Jesus søkte ikke sin egen ære, men det gjør alle som lever seg selv. Han søkte Faderens ære. Det gjør ingen som fremdeles lever selv. Å si at man gjør dette, er jo slett ikke det samme som å gjøre det.

Enten søker man ære av Gud, eller så søker man, og er levende interessert i, å få ære av mennesker. Å være død med Kristus, og så samtidig å være interessert i ære av mennesker, det er en skrikende selvmotsigelse!

Den som er død med Kristus, er — rett forstått — absolutt ikke interessert i hva menneskene sier om seg eller mener om seg. Det eneste som betyr noe for en sådan, er hva Gud mener. For alene hans syn, og hans avgjørelser betyr noe. Han opphøyer og han fornedrer, han lukker opp, og han lukker til, han lar det lykkes, og han lar det mislykkes, han gjør fattig, og han gjør rik, han sårer, og han leger.

Han tilhører frelsen, og han er dommeren. —

Så lenge mennesket lever — det gamle menneske — er man æresyk, ja virkelig syk. Om man formelig gikk forsiktig på tå hev all sin tid, ville man dog ikke kunne unngå å såre, støte og ærekrenke dem.

Kun de som er døde med Kristus, er aldeles fri for å bli ærekrenket. Man kan nemlig ikke godt få krenket noe som ikke eksisterer. Og egen ære eksisterer simpelt hen ikke i deres øyne som er død med Kristus.

Det er jo en av grunnene til at de har oppgitt alt sitt eget. — Nei — ikke kan man få krenket det som ikke er til, og ei heller den som ikke lenger er til.

Hvorledes skulle vel det kunne gå an!

V. «Jeg har talt om det jeg ikke forstod . . . derfor kaller jeg alt tilbake . . .» Job. 42, 3—6.

Akkurat som Job omsider — etter adskillig parlamentering — kom til dette resultat, således kommer også alle de få som omsider hengir seg i Kristi død til samme resultat. —

Hvorfor kalte han alt tilbake istedenfor bare å ta tilbake det som virkelig var feilaktig? Nettopp fordi alt var galt, alt hadde han misforstått. Han hadde ikke talt om det som han hadde en ufullkommen forståelse av, men om det han ikke forstod.

Og slik er det med det gamle menneske: det forstår alt sammen feilaktig, ikke noe som helst av alt som angår det åndelige er slik som det mener og påstår. Når det uttaler seg om sådanne ting, taler det alltid om noe det ikke forstår. Det taler m.a.o. i ørska. Men det kan heller ikke la det være, det buldrer ivei og taler i ørska så lenge det lever. Det har sine meninger om alt og alle. Men alle disse vrangforestillinger stemmer selvfølgelig ikke overens, derfor det sørgelige faktum at menneskene stadig er uenige og kommer på kant med hverandre. Hele verden er full av partier og strid og krangel, diskusjon og spetakkel og krig av alle slags.

Og det er ikke et grann mindre partier og strid blant de religiøse enn blant de verdslige! Og dette er meget lett forklarlig. De som søker Gud, erkjenner at de er syndere og ber om tilgivelse for det, mens de verdslige ikke bryr seg om dette. Men begge parter er syndere så lenge de lever, og syndere syns og mener forskjellig og strides om dette. —

Hvilken forløsning å oppgi det hele og dø med Kristus!!! — — — Da kommer man til det rette syn på alt sammen, punkt for punkt. Og inntil man etter hvert får Guds lys i saken, melder man pass, da har man ingen ting man skulle ha sagt, og har heller ikke mere noen som helst interesse av å tale om det man ikke har noe rede på. Dette er meget betegnende hos dem som er død med Kristus.

Ja, det gjelder virkelig å komme til ende med seg selv, med alt hva man mener og syns, med alle sine selvsikre foredrag. Først når mennesket har talt fra seg, taler Gud. Jo før man innstiller sine foredrag, jo før taler Gud, jo før kan man få høre hans røst.

Hvor velsignet da når Kristus (i denne betydning) «som den siste står frem på støvet.»

Måtte dette mere skje i de kommende dager!

Fortsettes.