Død med Kristus

«Død med Kristus».

II. «Blande seg i andres saker». 1. Pet. 4, 15.

Vi må ikke lide av den grunn, står det.

Men just av denne grunn lider alle mennesker som fremdeles lever selv, dvs. nesten hvert eneste menneske på jorden. Se og hør hvor du vil, på alle dine veier, hjemme og borte: en stadig strøm av unødige sorger, lidelser, problemer, komplekser og alskens uro og ståhei. — Revyer kan uttrykke slående sannheter. Således heter en: «Stor ståhei for ingenting.» Ja, så treffende! Altså uten grunn: unødig.

Kun de som lever selv, kan handle så tåpelig.

Dette er et av de mest betegnende utslag av syndens makt og vesen, alltid å besvære seg over andre, alltid å bry seg med uvedkommende ting. Dette bringer blant annet ond samvittighet, dårlige nerver og dårlig nattesøvn.

Apostelen setter det i klasse med mord og tyveri. 1. Pet. 4, 15. Dette taler jo for seg selv! Og det er jo i alle fall en skrikende motsetning til å være død med Kristus. I og ved delaktighet i denne død, bortfaller nødvendigvis alt som heter å blande seg i andres saker. Da er du evig forløst fra alt sådant, fra en stadig strøm av unødige plager og sorger.

Hvor usigelig godt! —

III. «Sine eiendeler og sitt gods solgte de, og delte det ut . . . .» Ap. gj. 2, 44 og 45.

Dette var en naturlig følge av å være død med Kristus. Straks de ble full av den Hellige Ånd ble dette levende for dem alle. Det var så å si det første de foretok seg etter å ha prist Gud noe kolossalt. Alle hadde alt felles!

Det var jo også hva Jesus klart og tydelig hadde forkynt dem og lært dem: «Ingen kan være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» Luk. 14, 33.

«Ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget — de hadde alt felles.» Ap. gj. 4, 32. Se også vers 34 og 35.

Det første man gjør når en person er død, og begravelsen er godt og vel over, det er å få delt avdødes eiendeler. Det er jo ganske naturlig og riktig, for den avdøde er jo ikke å se lenger iblant oss.

Just så med hver den som med Kristus avdør fra synden og verden. Han avdør jo da fra pengekjærheten, bekymringen, egeninteressen, fra all interesse av å ha det fint og pent og storslagent! Kun sådanne kan holde bergpredikenen og dele ut så det forslår! Det kan ingen — selvfølgelig ikke — som lever seg selv.

Apostlene fortsatte dog ikke med denne måte å praktisere denne herlige og vidunderlige sannhet på. Det var helt riktig, og til og med selvfølgelig. Men i det lange løp viste det seg nok å være upraktisk at de solgte alt sammen. Derfor finner vi ikke formaninger, i apostlenes mange brever, til å gjøre slik.

Derimot må det absolutt leves fullt og helt etter denne guddommelige grunnsannhet. Vi betrakter det da ikke som vårt eget, forsyner oss til nødtørft og har vår store glede i å dele ut resten etter hvert, etter det skjønn vi har i det givne tidspunkt.

Med dette kan man jo som menneske fuske mere eller mindre, men de avdøde har jo ikke sådan interesse. Den finnes blant de som lever selv.

I 2. Kor. 8, 10—15 ser vi hvorledes Paulus i sin tid praktiserte denne sannhet, ikke å betrakte det som sitt eget. Vi kan si at vers 15 enkelt og tydelig angir denne livets Ånds lov. Refleksjonene gjør seg selv! —

Den skrikende motsetning til denne herlige kristendom, er havesyke og gjerrighet. Man er syk etter å ha mest mulig, anskaffe mest mulig, kjøpe alt mulig som er pent og fint og verdifullt, nytt og moderne og storslagent, og dette går særdeles lett og glatt når man kan si at det er så praktisk.

Men sannheten er nærmest at man har ikke bruk for nesten noe av alt det man kjøper.

Dog — dette ser man ikke før etterat man ved tro på Kristi verk er avdød fra hele stasen. — — —

Det passer i denne forbindelse ekstra godt å minne om apostelens ord: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning .... når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye .... for pengekjærhet er en rot til alt ondt .... Men du, Guds menneske, fly disse ting!!!» 1. Tim. 6, 6—10.

Fortsettes.