Guds medarbeidere - Guds akerland

Guds medarbeidere — Guds akerland.

«For vi er Guds medarbeidere, I er Guds akerland, Guds bygning.» 1. Kor. 3, 9.

Apostelen gir her tilkjenne at det var stor forskjell på de enkelte i menigheten, og mens han selv drev et stort arbeide med andre, for å hjelpe dem frem, så kunne korintierne ennu ikke klare seg selv.

Var ikke ap. Paulus også i Guds bygning? Jo, selvfølgelig, men han lot dem forstå at ved å arbeide på sin egen frelse med frykt og beven, hadde de rik anledning til å bli arbeidere i Guds rike, bli fagmenn.

Så er det også i dag. Veien er åpen for den som tror. Det er ikke Guds mening at noen skal forbli som barn, men at alle skal vokse opp til ham som er hode, Kristus. Hebr. 5, 12—14.

Så lenge man er barn, er man ukyndig i rettferds ord og man lar det meste av Guds ord gå seg forbi uten å ta imot det. Det er jo en tid for alle til å være barn, men å forbli som barn, når man etter tiden burde vært lærer, voksen, det vidner om liten interesse for Guds utvelgelse og hans nåde med seg. Det vidner også på samme tid om at man har andre interesser.

Den kjødelige kan ikke tekkes Gud, så det burde være alles naturlige trang å gjøre seg umak og vise iver for å bli åndelig. Man kunne spørre: Hvordan skjer det? Når lyset skinner, så blir det i ens liv som har vært i mørke, opplyst, og i lyset er dommen. Dersom man nu tar dommen over seg, eter man Guds ord, som er lyset, og ved flittig å gjøre dette, vokser man og kommer ut av kjødet. Ved å bruke sine sanser i Herrens tjeneste, oppøves man i å skille mellom godt og ondt. V. 14. Man er da ikke lenger redd for å erkjenne sine feil, for man forstår nytten av det og kjenner dets gode virkninger.

Hva er det man egentlig får se? Det er sannheten om seg selv. Før levde man i en løgnaktig tanke om seg selv, men ved lyset kom sannheten for dagen. Når lyset skinner, bør man være som en ungdom som kommer sulten tilbords. De største sannheter blir «tatt inn» med begjær, ennskjønt de treffer personen, sjelen. Men sjelen skal uttømmes fordi den er jordisk, og derved vinner vi frem til sjelenes frelse. Es. 53, 12. 1. Pet. 1, 9—11. Det blir en ny person, en åndelig person, hvor det jordisk-sanselige er uttømt. Det himmelske er kommet i stedet, og sansene virker i lydighet mot Kristus. Man lærer å skille mellom godt og ondt på felter hvor menneskene ikke kan forstå det. Man får Guds forstand, Guds visdom og forstår arbeidet i Guds rike.

Nu kan man tenke: Gud har jo satt i menigheten: Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Disse blir åndelige arbeidere og vi andre er menighetslemmer og gleder oss ved å høre. Men legg merke til hva det står i Efes. 4, 12: «Forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse.»

Derfor hadde Gud gitt de forskjellige nådegaver til menigheten. Det er mange unndragelsestanker man sysler med. Men det er to ting å velge mellom, her under nådens påvirkning: Enten å la seg frelse og bli et ærens kar, eller å spare sitt liv og miste det. Enten å la nåden virke til frelse eller at den blir forgjeves.

Må da alle ved Guds nåde velge å la seg frelse.