Hvorfor den såkalte «pinsebevegelse» ikke har kunnet føre frem til gudsliv og enhet

Hvorfor den såkalte «pinsebevegelse» ikke har kunnet føre frem til gudsliv og enhet;

men tvert imot har ført til menneskelige partier og kirker, hvor splid og menneskeverk, synd og verdslighet er helt alminnelig, akkurat som i andre kirker.

Hovedårsaken til dette er at dens ledere totalt har misforstått frelsens vei, ja de har i det hele tatt ikke forstått — ikke trodd Skriftens ord — at det finnes en vei.

Det man ikke forstår — fordi man ikke tror — det er den personlige frelse og forvandling stykke for stykke ved nytt lys over den guddommelige naturs vesen og innhold, idet man dømmer og hengir i Kristi død de motsetninger til dette som man finner i seg selv, slik at ens person vokser i all dyd opp til ham som er hodet, i alle ting, inntil aldersmålet for Kristi fylde. Istedenfor å vandre trofast på denne livets smale, men herlige vei — innbiller man seg selv og andre at man umiddelbart, eller plutselig, kan få en fylde av gudsliv, altså ganske ubevisst, ikke ved jevnlig hengivelse i døden, ikke ved vandring på veien, ikke ved vekst.

Dette er den katastrofalt store bommert som «pinsebevegelsen» har gjort seg skyldig i, og som dets ledere må bære skylden for.

Etter en herlig Åndsdåp, eller en fylde av den Hellige Ånd, som selvfølgelig bibringer en liflig atmosfære og følelse av himmelen, uten følelse av synd og elendighet, har man vært tåpelig nok til å innbille seg at dette var en umiddelbar fylde av gudsliv, og at det derfor nu bare var å bli i dette inntil enden, så var alt i orden.

Dette er lett forståelig og tilgivelig. Man kunne i første omgang ikke engang vente noe annet. Men at man ikke senere kommer til besinnelse og selverkjennelse, og ikke lar seg veilede av Skriften, det er dog alt for galt og skammelig.

Når man er fylt med den Hellige Ånd, har man fått «læreren til rettferdighet.» Tenke seg til for en vrangforestilling å mene at så snart en dyktig lærer er kommet inn i rommet, så har jeg lært pensumet!

Likedan får vi ved Ånden kraft til å ydmyke oss og fornedre oss til å lide urett, til å holde fred med hverandre osv., men dermed har vi jo ikke gjennomført alt dette.

Og Ånden kan og vil veilede oss til hele sannheten, men om vi alltid lar oss veilede, er lydige mot dens veiledning — se det er det store og skjebnesvangre spørsmål.

Det man på en måte skulle kunne rose seg av, det måtte da være, og burde være, at vi hadde vært lydige mot Ånden, mottatt og etterlevet dens undervisning, men ikke det at vi hadde fått Ånden, eller var blitt døpt i Ånden.

Det er jo Guds godhet og hans ros at han har gitt meg Ånden, og det er min skam, og til evig tap for meg om jeg ikke har vært den lydig.

Det store er ikke helt ubevisst å bli ledet av Ånden på underfull vis, slik som de flestes oppfatning er, men at min person kan innse mere og mere av min egen dårskap, avlegge denne, hengi den i Kristi død, og at jeg således kan vokse i Guds visdom, i åndelig forstand og godhet, slik at jeg i stadig større utstrekning kan forstå Guds vei og vilje med meg i allehånde situasjoner og vanskeligheter.

Vi kan vokse frem til aldersmålet for Kristi fylde, til manns modenhet i Kristus ved fortsatt hengivelse i døden, ved fortsatt forvandling. Men vi kan ikke plutselig få en fylde av Gudsliv eller av manns modenhet.

Man kan ikke som et lite barn i Kristus, i kraft av sin Åndsdåp eller sine nådegaver, veltalenhet og staselige person velges til å være gammel og vis, eller m. a. o. til eldstebroder, slik som man gjør blant «pinsevenner» og andre. Det blir å leke menighet.

De alminnelige forsamlinger er i beste tilfelle riktig noen «barnehaver» med lek og tretter og fornærmelser.

Man tenker at gudsfrykt og lydighet mot Ordet, mot Livets Ånds lover, nødvendigvis er og blir trelldom, og at man skal søke Åndsdåp istedenfor dette, mens man skulle søke denne kraft i rikelig mål så man virkelig kunne gjennomføre gudsfrykten i alle deler, ja i alle detaljer!

Villfarelsen, og mørket, er så total og kolossal, at man i grunnen har forkastet gudsfrykten, som noe gammeldags!

Intet å undres over at det er gått så riv ruskende galt!!! — — — Resultatet av «pinsebevegelsen» er tross alt, og i betraktning av hva den burde ha ført til, skrekkinngydende, åndelig talt, ja en skandale!

Store pastorer, store synder, mange synder, mange partier, megen splid og trette, endog kamp imot hverandre i dagspressen til usigelig stor vanære over Guds og kristendommens navn, og til kraftig forøkelse av de vantros forakt og forherdelse, de som man sier seg å ha slik kjærlighet til å vinne, alt hva tidsånden bringer med seg av synd og galskap får så å si fritt spillerum i deres forsamlinger, kvinnens likestillelse med mannen, istedenfor underordnelse, fraskiltes gjengifte (den «uskyldige» parten) stikk imot Skriftens klare ord, den fordervelige barnebegrensning som også er en himmelskrikende motsetning til Skriftens velsignede og klare ord, moderne kortklipt hår hos kvinnene, og alt hva moderne er, kirke- og pastorsystem, og derved knebling av friheten til å tjene i møtene, stikk imot Ordet «så har hver av eder», og man blir ansatt i de ledende stillinger, som man blir ansatt i verden, sier opp sin stilling og søker en ny.

Akk og ve! For en verdslighet! —

Åndelig vekst under slikt styr og stell er så å si utelukket.

Vekstbetingelsene er ikke overhodet tilstede. —

Måtte flere våkne opp i disse dager. —